Bære sin egen og andres byrder!

Bære sin egen og andres byrder!

Når det er tale om å bære andres byrder, da ligger det nær til å tenke på timelig nød, slik som vi får inntrykk av i v. 9—10. Den gang var det mye fattigdom, og dertil sykdom over alt. Da passer det med formaningen: «Ikke bli trett!» Og: «La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle.» «Mens vi har leilighet» — — de leilighetene kommer og går ofte svært fort. Er man ikke våken, blir det fort for sent. Hvor rikt livet blir, om man har lyst til det gode og utnytter leilighetene!

Paulus formaner videre: «Og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.» Tit. 3, 8 og 14. «Også våre må lære å gjøre gode gjerninger, alt ettersom det er trang til, forat de ikke skal være uten frukt.»

Men det er også stor åndelig nød. Og kan vi her lære å bære andres byrder, da er vi Guds tjenere. Den åndelige nød er den egentlige nød. Blir den avhjulpet, da er egentlig all nød avhjulpet.

Skal man kunne bære andres byrder, må man først kunne bære sine egne byrder. Når jeg blir urettferdig behandlet, da blir det lagt en byrde på meg. Det menneskelige er å bli vred, fornærmet, ta anstøt, klandre, baktale osv. Det kommer av at man ikke makter å bære den byrden. Det er Kristi dyder som gir oss kraft til å bære. Ikleder jeg meg inderlig barmhjertighet osv., da er jeg istand til å tåle og tilgi. Kol. 3, 12—14. Jeg blir ikke avindsyk, jeg baktaler ikke. Da finner de meg alltid syngende yndig i mitt hjerte for Gud, slik som det står i v. 16 og 17. I den tilstand er jeg også istand til å bære andres byrder. Jeg er Kristi medarbeider.

«Om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham tilrette, I åndelige, med saktmodighets ånd, men se til deg selv at ikke du og blir fristet!»

Når slike som ikke kan bære sin egen byrde, blir bitre, så taler de om sin byrde til andre. De er blitt bitre og forklarer til andre hvor urettferdig de er blitt behandlet og hvor skuffet de er blitt over denne og hin. Da er det svært ofte at de går til andre som heller ikke kan bære sin egen byrde, og de blir smittet av den samme bitre rot. Hebr. 12, 15. Slike går gjerne ikke for å bli hjulpet, men for å få medhold. Når en midt i denne sin nød også tror at en er noe, da har en riktig dåret seg selv. I stedet for å hjelpe — bære de andres byrder — så blir en selv fristet og blir smittet av samme synd. Slike er intet — til ingen nytte — tvert i mot. Men de kan bli til veldig nytte, hvis de tar Paulus’ formaning til hjertet: «For hver skal bære sin egen byrde.»

Hvorfor går du til andre med din nød? Eller hva er din nød? Er det at de andre er onde og urettferdige mot deg, eller er det at du ikke kan velsigne dem? Din nød er at du ikke kan velsigne. Får du se det, da har du fått lys. Gå da til en som er åndelig — en som ikke blir smittet.

Hvor herlig det er med slike som kan bære sin egen byrde. Ingen merker at de har byrder. Du finner dem alltid lykkelige. Den eneste sorg de har, er at de får gjort så alt for lite for andre. Her er det muligheter for vekst og utvikling — så man kan bli til noe — ja, til veldig nytte for menigheten!!