Hvem blir betrodd Guds ord?

Hvem blir betrodd Guds ord?

«Hva fortrinn har da jøden? eller hva gagn er det i omskjærelsen? Meget i alle måter, først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd.» Rom. 3, 1—2.

Av dette lærer vi at Guds ord er den største rikdom, så vi skal sette det først og fremst. Og så lærer vi at Guds ord er en betroelse. Ved Guds ord ble jødene løftet opp fra å være et slavefolk til å bli hode for alle folk. Når de ikke tok vare på Ordet, ble de igjen treller. Slik ser vi også idag, at i de land hvor de har lagt de ti bud til grunn for landets grunnlov, der er det sivilisasjon og utvikling sosialt sett, i motsetning til andre land med andre religioner.

«Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn, og Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det lite.» 1. Sam. 3, 1 og 19—21.

De hadde loven og gudsdyrkelsen med prestene og ofringen, men likevel var Guds ord dyrt. Det var ingen som stod i Guds fortrolige råd, som så og hørte hans ord. Jer. 23, 18. Da var det også forfallstider økonomisk. Det var krig, Arken ble tatt, og nøden var stor. Da vokste Samuel frem. Til ham kunne Gud betro sitt ord, og hele Israel forstod det. «Og Herren ble ved å la seg se i Silo, for Herren åpenbarte seg for Samuel i Silo ved Herrens ord.» — Ved hans tjeneste ble det åndelig og økonomisk velsignelse. Det stemmer med Jesu ord: Søk Guds rike først, så skal det andre tilfalle eder. — Lever vi ved det ord som utgår av Guds munn, da blir livet herlig.

«Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter?» Mammon er det jordiske — det er usanne skatter. Det må vi gå ifra. Vi har alle endel av det. Er vi ikke tro i det jordiske, hvem vil da betro oss de sanne skatter? Sanne skatter er først og fremst Guds ord. Hva det skaper i vårt liv, får vi med oss. Det er skatter gjemt i himmelen.

«Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noe til eget eie?» — Det jordiske vi har, hører oss ikke til. Vi må gå ifra det, og andre overtar det. Vi er husholdere. — — De som ble døpt med den Hellige Ånd på pinsedagen, sa ikke om noe av det de hadde, at det var deres. De var født på ny.

En er slik som naturlig menneske at en sier om alt det en har: Det er mitt — det har jeg råd til — det har jeg ærlig fortjent osv. — Slike er ikke født på ny. Blir vi født på ny, da oppgir vi alt. Vi regner det ikke som vårt, men vi regner oss som husholdere, og da blir vi betrodd noe til eget eie. Vi får barnekår hos Gud og blir arvinger. Uten at vi er tro husholdere, blir vi ikke betrodd Guds ord. Det er vel grunnen til at så få er betrodd Guds ord. En kan ikke studere seg til Guds ord. Nei, men som tro husholdere blir vi det betrodd.

«Den som taler av seg selv, søker sin egen ære, men den som søker hans ære som sendte ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» Joh. 7, 18. Jesus sier: «Jeg tar ikke ære av mennesker.» K. 5, 41.

Her har vi det andre område som vi må vise troskap i om vi vil bli betrodd Guds ord. En vil gjerne arbeide for Gud og gjøre store ting, men da vil en også ved det bli stor selv. Og derved kommer urettferdigheten inn, for all ære hører Gud til. Tar en ære av mennesker, kan en ikke bli betrodd Guds ord!

En kan ikke bygge menigheten med noe en har utstudert seg, bare ved det Ord som blir en betrodd av Gud, kan en bygge menigheten. Det kan også alle høre når en slik taler. Han behøver ikke bli valgt, alle skjønner at Gud har betrodd ham sitt ord.

Alt kan vi samle i disse to områder: Tro over det jordiske, som en husholder som ikke regner noe av det han har som sitt — og ikke ta ære av mennesker. — En slik vil komme i Guds fortrolige råd, så han får se og høre Guds ord. Det finnes ingen som kan hindre oss i denne troskap og fremgang. Det er vårt skjulte liv med Kristus i Gud. Matt. 6, 1—6.