Omskjærelse

Omskjærelse.

«Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven, en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.» Rom. 2, 29.

Ved å vandre i tro blir man omskåret. Da blir man løst fra menneskene — de som vandrer etter sin forstand. Da Abraham trodde, gikk han ut uten å vite hvorhen han kom. Hebr. 11, 8.

Ved tro fikk Abraham og Sara en sønn, mot all menneskelig fornuft. Han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret. Rom. 4, 11.

Så lenge en vandrer «fornuftig», kan menneskene forstå en, og en kan få ros av mennesker for å være en god kristen og en fornuftig kristen. Slike kristne har samfunn med kjødelige slektninger og verdslige naboer. De har også de samme bekymringer, nemlig: Hvordan de skal få pengene til å strekke til! De har den samme sans for det som er stort og fint i menneskenes øyne. — Det er ingen duft av død til død fra slike kristne. 2. Kor. 2, 15—16. Om deres livsførsel er annerledes enn de ugudeliges, så oppnår de ikke hjertets omskjærelse. Det kan man bare oppnå ved å vandre i tro — det vil si å tenke loddrett — gjøre sin gjerning for Gud. Da er Guds ære nok for en. Når jeg vandrer i tro, vidner Ånden med min ånd at jeg er Guds barn, og menneskers vidnesbyrd er overflødig. Da kommer den duften av død til død for den som går fortapt. Jeg blir utskilt. Det er hjertets omskjærelse. Jeg søker det som er der oppe hvor Kristus sitter, og samfunnet brytes med dem som søker det som er på jorden. Kol. 3, 1—3. Åp. 3, 9.

Tro er overbevisning om ting som ikke sees. Hebr. 11, 1. Ved tro ble Enok bortrykket. Det var ikke et troens sprang, men et troens liv — vandel. Før han ble bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud. V. 5. Ved troens vandel ble han skilt ut fra de andre. — «Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennå ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus.» V. 7. Han ble omskåret — utskilt fra alle dem som vandret etter sin fornuft — etter det de så. Han ble vanæret av mennesker, men æret av Gud.

«Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud.» 1. Pet. 2, 4.

Alt hva jeg gjør etter min fornuft, blir menneskelig. Slik tjener de aller fleste Gud på en menneskelig måte. De lager partier og strider om læresetninger. De vil ikke komme til ham som ble forkastet av mennesker. Nei, de strever alle for å få sitt parti anerkjent av så mange mennesker som mulig. De tenker vannrett istedenfor loddrett.

Søker vi det som er der oppe, hvor Kristus sitter, og ikke det som er på jorden, da blir vi fremmed og utlending. Vi vandrer i tro, og sammen med Jesus blir vi forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud. Det er brudgom og brud. Jesus har innvidd denne veien, som troens begynner og fullender. Han sitter nå ved Faderens høyre hånd for å gå i forbønn for oss. Vi som har del i et himmelsk kall, formanes til å gi akt på ham. Hebr. 3, 1. Han skal komme igjen for å hente sin brud, de som lik ham er forkastet av mennesker, de som har hjertets omskjærelse og har sin ros av Gud!