Å være tro!

Å være tro!

Vi som har et himmelsk kall, formanes til å gi akt på vår apostel og yppersteprest, Jesus, og det som da spesielt blir nevnt, er at han var tro. Samtidig står det: «. . . likesom og Moses var i hele hans hus.» Slik er det. Skal vi nå vårt himmelske kall, må vi være tro, ellers vil det aldri lykkes.

Før Moses kom med loven, var alt svart — det var mørkt. De visste ikke av synd hvor det ingen lov var. Rom. 4, 15. 5, 13. 7, 7—8. Da Moses kom, var han tro til å tale det som skulle tales. Ved loven kom skyggen av Kristi legeme frem — det legemet som skulle oppfylle loven og profetene. Kol. 2, 16—17. Hebr. 10, 1. Matt. 5, 17.

Det skulle troskap til å vidne i det dype mørket som var før loven, slik at de fikk se skyggen av Kristi legeme. Da kom syndserkjennelse, og det ble ofring til syndenes forlatelse. Men de greide ikke å holde seg innenfor lovens ramme, slik at det legemet beholdt sine rene linjer. Synden i kjødet — lyster og begjæringer — kom ut i syndige gjerninger og ødela de rene linjer av legemet. 1. Kor. 6, 18. Men hvis det da var mennesker som var tro til å vidne det som skulle tales, så levde de i erkjennelse av synden, og legemets rene linjer stod for dem.

Iblant de oppriktige kom da forventningen av det legemet som kastet skyggen — den person som kunne oppfylle Moses og profetene, den person som ikke gjorde synd. Da begynte profetene å ransake, og så profeterte de om Kristus, om hans lidelser og herligheten deretter, og om den nåde som da skulle bli dem til del. 1. Pet. 1, 11—12.

I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, og gjorde det som loven ikke maktet. Loven kunne ikke mere enn å straffe den synd som kom ut av legemet. Den stod maktesløs overfor begjæret — synden i kjødet. Men i Jesus gjorde Gud det verket å fordømme synden i kjødet. Rom. 8, 3. Når synden ble fordømt i kjødet, var det ikke vanskelig å holde legemets linjer rene. Da ble lovens krav: «Du skal ikke begjære», oppfylt. Dette var den nye og levende vei som Jesus innvidde, og som gikk gjennom hans kjød. Hebr. 10, 19—20. Da Jesus sa: «Det er fullbragt!» da var veien farbar for oss alle. På pinsedagen sendte Jesus den Hellige Ånd. Da fikk vi den nåde som skulle bli oss til del, slik at også lovens krav skal bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Den skal veilede oss til hele sannheten.

Vi kommer ikke frem på denne nye og levende vei uten at vi er tro, slik som Jesus var. Vi ser at verdensånden trenger inn blant de troende, så de skikker seg lik med verden. Når en kommer inn i en religiøs forsamling, så ser en ikke Kristi legeme, en møter verden. Lederen er ikke tro til å tale det som skal tales, og så slettes linjene ut. Slik er det også i dagliglivet. Blir jeg vred eller er bekymret eller elsker verden, da kan ingen se Kristi legeme i meg. Jeg må ha seier over synd for at de skal kunne se Kristi legeme i meg. 1. Pet. 2, 11—12. De fleste strever og sliter her for å holde seg oppe, så de kan ha frimodighet til å kalle seg kristne. Men om de kan beholde et pent ytre, hvordan står det til i hjertet? Hvordan er det med tankelivet? Hvordan er det med kyskheten og det å tåle hverandre? Mange er de som ligner kalkede graver. Legemet som skulle være den Hellige Ånds tempel, er som en røverhule. 1. Kor. 6, 18—20. Joh. 2, 14—22.

Jesus kom og renset templet — han bygget opp sitt legemes tempel. Endelig var det kommet et legeme som aldri gjorde synd, og som hele guddommens fylde kunne ta bolig i, et legeme som ikke døden kunne holde. Kol. 2, 9—10. Fordi han fikk et legeme som vårt, kan det samme verk skje i oss. Vårt himmelske kall er å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4. Men det går ikke uten Jesu troskap. Her nytter det ikke bare med å holde det ytre i orden, så menneskene kan se at jeg er en kristen, men jeg må vandre for Guds åsyn, slik at begjæret i kjødet blir dødet.

«Så død da eders jordiske lemmer: Utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke.» Kol. 3, 5. Loven dømmer jo alt dette. Men hvis ikke Jesu død — døden over synden i kjødet — virker, så blir hjertet — tankelivet — som en røverhule. Men virker Jesu død, da kommer også Jesu liv frem. 2. Kor. 4, 10—11. Da har man Jesu troskap og lever det skjulte liv med Kristus i Gud. Da har jeg ingen vanskelighet med å stå for menneskers åsyn og å holde det ytre i orden. Dette er bruden som blir likedannet med Jesus. Deres legemer kan ikke døden holde når Jesus kommer i skyen. 1. Tess. 4, 16—18.