Seg selv

Seg selv.

«For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv.» Luk. 9, 25.

Hva hjelper det om en er «seg selv» i alle disse verdens «goder». Det er bare en kort tid en har et legeme som kan nyte disse ting, og så har man for evig mistet «seg selv». Om man er blitt en personlighet i denne verden, så varer det bare den korte tid man har sitt legeme i god behold.

Likesom man i verden modnes og utvikles til å bli «seg selv» i sin fulle kraft, så utvikles man til en fullmoden person i Kristus. Mister vi vårt liv, det livet som er innstillet på å nyte tingene i verden, så finner vi vårt liv i Kristus. Dette liv skal ikledes et herlighetslegeme som kan nyte de himmelske goder i all evighet.

En båt som bygges, er bare «seg selv» i den grad den stemmer med tegningene. Når båten er ferdigbygget etter tegningene, da er den først «seg selv» fullt ut.

Når basunen lyder, og de hellige rykkes opp for alltid å være med Herren, er de først «seg selv» som de skal være i evigheten. Ja, tenk hvilken herlighet dette innebærer å bli ferdigdannet av vår himmelske Mester til å passe inn i den himmelske verden i evig samfunn med Faderen, Sønnen og alle de hellige i evig og herliggjort glede!

Forstår vi dette, så forstår vi også å lide, tåle og bære med glede. Vi kjenner oss stadig mere hjemme og er oss selv i alle Kristi dyder, de som vi er så fremmede for til å begynne med.

Vi får ikke disse dyder inn i oss så lettkjøpt. Vi må miste vårt liv i denne verden for å finne livet. Hvis ikke, mister vi oss selv eller tar evig skade på oss selv.