To motsetninger

2 motsetninger.

Jesus og Antikrist, eller Satan, er to motsetninger. I Es. 14, 12—15 leser vi om forbilledet på Antikrist: «Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn.»

I Fil. 2, 5—11 leser vi om Jesus: «Han, som da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg.» — Som menneske fornedret han seg selv og ble lydig inntil korsets død. «Derfor har og Gud opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt navn.»

Disse to gikk hver sin vei, og resultatet ble høyst forskjellig. På én av disse to veiene går vi. Og vi er kommet forskjellig langt på én av disse to veiene. Vår herlighet med Kristus eller vår fordervelse med Antikrist blir i forhold til hvor langt vi er kommet på veien. En skal sitte på Jesu høyre side. Det blir et alminnelig menneske som frivillig har valgt å følge Jesus i fornedrelsen. — Og det blir et alminnelig menneske som kommer nest dypest i hulen. En som har fattet det sinn som Antikrist har, nemlig å komme høyest opp.

I Esek. 28, 13—18 leser vi om Satan som en salvet kjerub: «Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans, jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers åsyn, forat de skulle se på deg med lyst.» — Han mistet sitt skjulte liv for Gud for å sees av de store på jorden. Mange er de som det går den samme vei med. De attrår alt det som menneskene ser på med lyst. Derfor pynter de seg. De vil at andre skal se på dem med lyst. Bygger man, skal det være fint og moderne. Ikke bare den ugudelige verden gjør slik, men også de religiøse. Det kan man se i Peters-kirken i Rom og forøvrig i nesten alle religiøse lokaler. De ledende må sitte på en plattform. Stort og fint må det være, så de som kommer inn, kan se på det med lyst. Derved taper de det indre liv med Gud, urett trenger inn, og det blir strid og splittelse.

Faderen førte sin Sønn på en helt annen vei. I Es. 53 leser vi: «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.» I 1. Pet. 2, 4 leser vi: «Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud.» Det lønner seg for oss å komme til ham og å dele hans vanære. For ham som var så ille tilredt, for ham skal konger lukke sin munn. Es. 52, 14—15.

Men fra Satan lot Gud det gå ut ild som skulle fortære ham, og gjøre ham til aske på jorden for alle deres øyne som så på ham. Esek. 28, 18.

At Peter kunne se Messias i Jesus, som var så foraktet, var et bevis på at han hadde fått åpenbaring av Gud, og derved fikk han oppdrag og ansvar. Matt. 16, 16—20. Man kan ikke kombinere de to ting: å sitte i Guds fortrolige råd, og å bli sett på med lyst av mennesker. Får du ikke åpenbaring av Gud, så du kan se Jesu herlighet i hans fornedrelse, da blir du dåret av Satan, og det blir bare aske igjen av ditt liv. 1. Kor. 3, 12—15.