Det gamle mennesket

Det gamle menneske.

«At I etter eders forrige ferd skal avlegge det gamle menneske, som forderves ved de dårende lyster». Ef. 4, 22.

En kan spørre: Hvor lenge skal vi vente med å etterkomme denne formaning? — Vi forstår at det må vi gjøre så fort vi omvender oss. Skal vi da etterpå av og til ikle oss det gamle menneske igjen? — Her viser det seg at det er få som har klare linjer. De kommer aldri til full visshet om de har avlagt det gamle menneske eller ei, og de kan ikke gi et klart vitnesbyrd om det.

Et menneske består av ånd, sjel og legeme. Det gamle menneske har også ånd, sjel og legeme. Hva er så det? I Ef. 2, 2 står det: «Som I fordum vandret i etter denne verdens løp, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.» — Dette er tidsånden. Den er det gamle menneskes ånd. Den må avlegges helt og holdent ved omvendelsen. Den har makt over de vantro. De som er vantro, bruker sin fornuft, og da tenker de i retning av hvordan folk pleier å ta det. De bruker sine sanser istedenfor å tro på Guds ord. Det står videre i vers 3: «Blant hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre.»

Våre fem sanser ligger i sjelen, og vi er av jorden, jordisk. 1. Kor. 15, 47. Og med det vi av naturen skjønner, med det ødelegger vi oss. Jud. 10. Derfor har vi alle fart vill. 1. Pet. 2, 25. Vi har fulgt kjødets og tankenes vilje. Tankenes vilje — vår fornuft — det er det gamle menneskes sjel. Den sjelen må vi avlegge og vandre i tro på Guds ord, og ikke forlate oss på våre sanser.

I Kol. 2, 11—12 står det: «Han i hvem I og ble omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved avkledningen av kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, idet I ble begravet med ham ved dåpen.»

Kjødets legeme, det er det gamle menneskes legeme. I Rom. 12, 2 står det: «Og skikk eder ikke lik med denne verden». Når vi lever etter kjødets lyster og begjæringer, da blir vårt legeme preget av synden vi lever i. Vi drives av tidsånden og får et verdslig utseende. De kan se det på oss at vi ikke er kristne. Det er kjødets legeme — det gamle menneskes legeme — som vi kan avlegge ved omvendelsen, og som dåpen er et vidnesbyrd om.

Avlegger vi ikke tidsånden og vår fornuft og begynner å vandre i tro, kan vi heller ikke avlegge kjødets legeme — det gamle menneskes legeme. Her viser det seg at mange henger igjen, og deres utseende vidner om at de ser opp til det moderne og det store i verden. Derfor ga Paulus denne formaning: «Skikk eder ikke lik med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» Har vi avlagt tidsånden og vårt jordiske sinn, så må det komme til syne ved vårt legeme, så vi ikke ser ut som om vi hører denne verden til. Vi er jo blitt født på ny. Vi lever i tro, og da kan ikke tidsånden få makt over oss gjennom våre sanser — vår fornuft — men vi prøver hva som er Guds vilje.

At vi har avlagt det gamle menneske: tidsånden, sjelen som er vår fornuft, og kjødets legeme, så betyr ikke det at vi ikke har synd i kjødet, og at vi ikke blir fristet idet vi drages og lokkes av våre egne lyster. Jak. 1, 14. Nei, men det betyr at vi ikke lever etter dem. Det betyr at vi har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. Det betyr at vi døder det, slik som Paulus formaner i Kol. 3, 3—5. Han skriver her til dem og sier: «I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud — — —. Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse.»

Denne formaning kan man ikke gi til dem som ikke har avlagt det gamle menneske, for de tror på de dårende lyster. Men de som har avlagt det gamle menneske, kan oppta denne kamp. Så blir spørsmålet: Når man faller i synd, kan man da ha avlagt det gamle menneske? Ja! De som ikke har avlagt det gamle menneske, de faller ikke. De lever i synd. Men nettopp fordi vi har jordiske lemmer som må dødes, trenger vi å formane hverandre og styrke hverandre, vi som har avlagt det gamle menneske. Vi skal ikke først ha seier over synd og så avlegge det gamle menneske. Nei, først avlegger vi det gamle menneske, og så begynner troens kamp, og vi får seier over synd.

Vi har en formaning i Jak. 3, 14, at vi ikke skal rose oss mot sannheten og lyve mot den. Enhver må vite med seg selv om en har avlagt tidsånden, og om en lever i tro på Guds ord. Er det sant, må en også se til at det synes, slik at kjødets legeme blir avkledd — skammen fra Egypten blir veltet av — slik at ens utseende vidner om kristendom og gudsfrykt. Josv. 5, 9.

Å tro at en kan få seier over synd uten å avlegge det gamle menneske, er bedrag. Det blir bare en kamp for å holde fasaden i orden.

En kommer aldri til seier. Men de som det er sant for at de har avlagt det gamle menneske, de kan ikke annet enn komme til seier over synd. Tiden det tar, kan være forskjellig, men alle opplever de Rom. 6, 22: «Men nu da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv».