Lysten driver verket

Lysten driver verket.

Så sier et av de mangfoldige sanne munnhell. Og det er nøyaktig like så sant som det lyder. Det man elsker å gjøre, det behøver man ikke å bli bedt om gjentagne ganger før man gjør det. Nei, det springer man hen for å gjøre.

Det aller meste av all religiøsitet, er rett og slett trelldom. Man syns man må gjøre dette og hint etter den kunnskap man har, uten å ha lyst til det, uten å elske det.

Man betaler vel i alminnelighet sine regninger og sin skatt, men det mangler som oftest i høy grad at man har lyst til det. Det er langt ifra at man elsker det, slik som det f. eks. står i Salme 112, 1:

«Salig er den mann . . . som har sin store lyst i hans bud!» Det man har stor lyst til — det man elsker høyt — det skynder man seg til. Man forlater andre ting, og haster avgårde til dette som man elsker så høyt.

Har man f. eks. en kjæreste som man er drøyt forelsket i, ja da forlater man hva som helst, fornekter seg hva som helst annet, og skynder avsted til sin elskede! Dette er noe all verden vet.

Kjære bror og søster, hvorledes er det med din kjærlighet til din himmelske Brudgom? Og med din kjærlighet (og lyst) til all hans vilje?

La oss merke oss hans ord i Hoseas 6, 4—6. «Hva skal jeg gjøre med deg . .? For eders kjærlighet er som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort . . .»

Det har ofte gått slik at gjenkjærligheten er blitt vekket opp, og så har den igjen dabbet av! Akk og ve! for en elendighet.

Gud hjelpe oss alle at den må bli kraftig oppvekket, for så aldri mer å dabbe av igjen! Slik at vi finnes å være i den når Brudgommen snart kommer for å hente sin brud. —