Pakten og løftene

Pakten og løftene.

«At I på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfter, uten håp og uten Gud i verden.» Ef. 2, 12.

Israel hadde pakt med Gud, og den pakten ga dem mange herlige løfter. Men sviktet de pakten, så kom straffen — tukten — over dem. Gud hadde ved Sinai gitt dem endel bud å holde.

Jesus ble født inn i menneskeslekten, og han sier idet han treder inn i verden: «Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg, brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» Hebr. 10, 5—7.

Dette var den pakt Jesus opprettet med sin Fader. Det var ikke bare å holde noen bud, men å gjøre Faderens vilje. Der var det ingen grense. For å lære lydighet måtte han frembære seg selv som et offer. K. 5, 8 og 9, 14. Han måtte oppgi sin vilje — han måtte dø for å gjøre Faderens vilje. Joh. 6, 38. Og i kraft av en evig pakts blod førte Gud fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde. Hebr. 13, 20. Denne pakts løfter er mye større enn den gamle pakts løfter.

Denne nye pakt kunne ikke Gud opprette med et helt folk, men Jesus sier: «Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» Joh. 10, 27. Dette gjelder ikke bare jødene, men ved forkynnelsen av Kristi evangelium samles disse får fra alle folk og land. Jesus sa: «Og de følger meg.» De går inn i den samme pakt som Jesus. Dåpen er et vidnesbyrd om det. «Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» Rom. 6, 3—5. Det er døden over vår egenvilje, så vi kan vandre i et nytt levnet — etter Faderens vilje, slik som Jesus. Da blir Jesus vår hyrde, og vi får del i samme paktens blod, som også gir oss rett til oppstandelsen fra de døde. Det blir opprykkelsen, da vi skal møte Jesus i skyen. 1. Tess. 4, 16—17.

Er vi tro i pakten, da blir alle paktens løfter oppfylt på oss — vi har rett til dem. Les om dem, og du vil bli varm om hjertet hvis du tror. Først behøver du ikke å bekymre deg mer for ditt jordiske utkomme. Det skal tilfalle deg når du gjør Guds vilje. Så får du del i guddommelig natur og unnflyr all fordervelse i verden. 2. Pet. 1, 4. Du blir Guds arving og skal herliggjøres med Jesus. Rom. 8, 17. Du får sitte på trone med ham, slik som han har satt seg med sin Far på hans trone. Åp. 3, 21. Slik kan vi fortsette. Intet øye har sett og heller ikke noe øre har hørt, og heller ikke er det kommet opp i noe menneskehjerte, hva Gud har beredt for dem som elsker ham. 1. Kor. 2, 9.

De som elsker ham, er de som holder hans bud. De er tro i pakten, slik som fårenes store hyrde var, og de skal leve med ham i herlighet. 2. Tim. 2, 11—12.