Stevnereferat: Sommer 1964 - Brunstad

Sommerstevnet.

Vi var samlet ca. to tusen venner til vårt hovedstevne på Brunstad i Stokke. Også i år var det mange venner utenfor Skandinavien. De kom fra Tyskland, Holland, Frankrike, Sveits og Østerrike. Våre kjære venner fra disse land reiser med glede den lange vei for broderskapets skyld og for å bli oppbygget i Kristi legeme. Som lemmer på dette legeme forenes vi i en velsignet enhet med Kristus som hode.

Br. Aslaksen kjente en stor fattigdom i sin ånd med tanke på dette stevne, men så åpenbarte Gud seg også for ham på en særlig måte, og talte klart til ham om det som var så nødvendig for oss alle å få høre.

Jeg skal her ta frem noen korte hovedtrekk av det som br. Aslaksen og flere brødre hadde fremme.

Det er to makter og to riker som står hardt imot hverandre og fører krig. Begge har sitt å by på, og vi må velge en av retningene. «Den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han spreder», sier Jesus i Matt. 12, 30. «Hør! så skal eders sjel leve», sier Gud. Es. 55, 3. Men Satan innbyr også menneskene til å høre på seg, og dessverre er det de fleste som hører og adlyder ham, både av de såkalte omvendte og uomvendte.

Vi skal ikke svinge mellom disse to makter, men stå avgjort på Guds side. Vi må høre Guds stemme, bli grepet av den og adlyde. Begge makter arbeider på en utvikling og mot et bestemt mål, som er å bli tilbedt. Til slutt tilber all jorden dyret. De følger undrende etter det og sier: «Hvem er lik dyret? og hvem kan stride mot det?» Åp. 13, 3—4. Men det var en liten flokk av de kalte, utvalgte og trofaste som sto fullt og helt på Lammets side i striden mot dyret, og de seiret over det. Åp. 17, 14.

Denne lille flokk hatet den ånd som alle de andre tilbad. Å tilbe er å beundre, ære, lovprise og underkaste seg den makt man tilber. I begynnelsen av vårt kristenliv kan vi tilbe Gud på enkelte punkter, men tilbedelsen tilhører et mere modent stadie, hvor man har lært Gud å kjenne på mangeslags vis. Når alle bønner opphører, fortsetter tilbedelsen i all evighet. De fire livsvesener så så mye av det som var hellig, herlig og tilbedelsesverdig, så de hadde nok å tilbe og beundre i all evighet. Åp. 4, 8—11.

Menneskene har alltid tilbedt det skapte istedenfor skaperen, «alt som er fagert å skue», står det i Es. 2, 16. Men alt det som er høyt i menneskenes øyne, er en vederstyggelighet for Gud. Luk. 16, 15. «Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» 2. Mos. 20, 3.

De fleste tilber den menneskelige intelligens og vakre personer. Det seksuelle er blitt det sentrale i mengdevis av bøker og blad over hele jordkloden. I de fleste reklamer er kvinner avbildet. En kan også se annonser hvor det står at klær skaper mannen. Hvilken dumhet! Klær kan ikke skape noen mann.

Satan gjorde et overrumplingsforsøk på å få Jesus til å tilbe seg i ørkenen. Jesus hadde da fastet i 40 dager og netter og stod midt i ørkenen. Der fristet han Jesus med brød, og tilbød ham alle verdens riker. Alt dette vil jeg gi deg, sa Satan. Han har bare dette å tilby. Han trodde virkelig at han kunne imponere Jesus med noe av dette i den stilling Jesus var i i ørkenen. Når djevelen hadde håp om å få Jesus til å falle, hvor mye større håp har han ikke da for oss?

Satan heter den lovløse, og han byr på lovløshet. Jesus byr på livets Ånds lover. Det tar gjerne tid før man av hjertet forstår å beundre dem. Satan tillater folk å skille seg og gifte seg så mange ganger de vil. Ulykken følger med lovløshet. Med Guds bud følger velsignelser. Gud gir tillatelse til skilsmisse når den andre part lever i hor, men han setter forbud mot å gifte seg igjen mens den første ektefelle lever. Vi må også tro at dette bud er til velsignelse og herlighet —. «Du skal ikke lyve!» Ser vi dette bud som en herlighet, når vi kommer i en knipe?

Kjærligheten er grunnlaget for å holde Kristi bud. Paulus hadde hørt om efesernes tro på den Herre Jesus og om deres kjærlighet til alle de hellige, og da holdt han ikke opp med å takke og be for dem, at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader, måtte gi dem visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi dem hjertets opplyste øyne, så de kunne forstå hvilket håp de var kalt til, og hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige. Ef. 1, 15—18.

Her leser vi om herlighetens Fader som skulle gi dem opplyste øyne til å se og forstå. Det er få som ser herlighetens Fader bakom alle budene. Da må man ha hjertets opplyste øyne. De fleste ser Gud som en streng lovgiver når de hører om budene. Men herlighetens Fader vil gi oss sin fylde og herlighet nettopp gjennom budene. Han har gitt oss dem for å spare oss fra all elendighet. I Salme 119 ser vi hvordan Herrens lover og bud blir lovprist på det kraftigste, og Paulus byder at de skulle holdes rene og ulastelige inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Tim. 6, 13.

I Kol. 1, 11 står det i en tysk overs. at vi styrkes med all styrke etter hans herlighets kraft til all tålmodighet og langmodighet med glede. Det blir ingen herlighet ved å stå der anstrengt og tenke på at nå må jeg være tålmodig. Før ble lovene skrevet på stentavler, men nå skrives de i våre hjerter, slik at det er med hjertets lyst vi holder dem.

Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, sier Paulus i Rom. 7, 22. Det blir et evig skille mellom de som har lyst til Guds lov og ser den som en stor herlighet, og de som ikke har lyst til den. De fleste vil høre om syndenes forlatelse. De ønsker fin sang og musikk og søker å ha det så koselig og hyggelig som mulig. De har ingen sans for å fremstille sine legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1. Vi må ikke se på oss selv, men bare på Jesus, sier de. Skal man brodere en duk, så nytter det ikke bare å se på mønsteret og ikke på duken. Alt blir da forfeilet. «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg», sier Paulus i 1. Tim. 4, 16.

«Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham, for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.» 1. Joh. 2, 15—16.

Det gjelder å lese Guds ord nøyaktig. Når det står at man ikke skal elske verden, så kan man regne med at det gjelder enkelte grove ting. Men når det står i neste linje om å elske de ting som er i verden, så kommer en ikke utenom. Det er en stor skam, når vi som kristne, elsker det som i verden er stort, fint og moderne, f. eks. flotte møbler, klær, hårfasong, kostbare og kunstferdig tillagde smørbrød osv. Alt dette er kjødets lyst, øynenes lyst og storaktighet i levnet. Gud hater alt dette. Elsker vi Jesus, så elsker vi også det enkle, og vi følger ham i fornedrelsen. I 1. Kor. 5, 11 står havesyke sammen med de verste synder, og den som kalles en bror, og lever i dette, skal utstøtes av menigheten sammen med horkarler, avgudsdyrkere, baktalere, drankere og røvere. En skal ikke engang ete sammen med dem, står det. — Men hvem ser dette alvor med havesyke? Vi må bøye oss for Guds ord. De skal ikke arve Guds rike. Ef. 5, 5.

Vi må stå tidsånden hardt imot. En kan ro mot strømmen, men er det ikke kraftig nok, kan det gå utfor fossen med oss. La oss ikke ta øyemerke på tømmerstokkene som driver forbi, men på land, det vil i åndelig betydning si Guds ord.

Når det er tale om å seire over synden, så sier enkelte at det nytter ikke for dem eller andre som er så arvebelastet i visse retninger. Men Rom. 5, 20 kullkaster fullstendig denne vantroens tale. «. . . men hvor synden ble stor, ble nåden enda større.» Her må alle unnskyldninger vike. Ingen kommer heller i større fristelser enn man kan klare dem. 1. Kor. 10, 13. Kristus har kjøpt oss fri med sitt dyre blod fra vår dårlige ferd, som vi har arvet fra fedrene. Vi står alle på like fot til å få den nåde og hjelp vi trenger.