Guds godhet og strenghet i Laodikea

Guds godhet og strenghet i Laodikea.

Det var amen, det troverdige og sanndrue vidne, som sto foran den lunkne Laodikea-menighet. Ved avslutningen av sitt eget liv kunne han si amen til et helhjertet kjærlighetsløp i troskap mot sin himmelske Far. Han fikk navnet: «Trofast og Sanndru.» Åp. 19, 11. I hans livsløp var det ikke funnet én løgn, og det fantes ikke brist i troskapen på noe punkt. Døden og dødsriket kunne ikke holde ham. Han sto opp som seierherre for å frigjøre alle som ville ut fra synden.

Nå sto han foran Laodikea-menigheten fullt beredt til å hjelpe dem og dele alt med dem, om de bare ville omvende seg radikalt fra sin lunkenhet. I sin lunkne tilstand var de ufrelsbare og vemmelige i hans øyne. De var rike og mette og hadde ikke behov av den herlighets fylde han sto beredt til å gi dem. Det måtte være en fryktelig tilstand for ham som brente av kjærlighet, og som visste hva lunkenheten stengte dem ute fra.

Vi ser her det store og gode faderhjertet som ikke i en fart forkastet dem, men tilbyr dem de største goder for å bløtgjøre deres hjerter. Han tilbyr dem å kjøpe av seg gull, glødet i ild, hvite klær og øyensalve. Om de bare ville åpne hjertedøren, så ville han gå inn og holde nattverd med dem. Ja, han tilbød dem det veldige å få sitte sammen med seg på sin trone, om de bare ville omvende seg fra sin lunkenhet og motta den nåde og kraft han ville gi til å seire likesom han selv hadde seiret.

Ja, her har vi noe å lære og å strekke oss ut etter. Hvordan stiller vi oss overfor personer som er vemmelige i våre øyne? Møter vi dem med kjærlighet, godhet og omsorg for om mulig å smelte deres hjerter, eller møter vi dem som kalde og kritiske tuktemestere? Det har alltid vært mange av dem men få fedre.

«For om I og har ti tusen læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre.» 1. Kor. 4, 15.

Gud vemmedes ved Israels barn i firti år, midt i det han overøste dem med alle slags goder for om mulig å redde dem. Sal. 95, 10.

«Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» Rom. 2, 4.

Hvorledes kan vi forbli i vår treghet og lunkenhet, når vi vet at han som står overfor oss med en slik kjærlighet og omsorg, hater denne vemmelige tilstand hos oss? Ved nidkjær omvendelse fra lunkenheten skal vi ikke vente lenge på å kjenne det inderlige samfunnet med ham som har elsket oss først.

Men om han er uendelig god, så er han også tilsvarende streng. Han gav menigheten rik anledning til å omvende seg, men gjorde de ikke det, så sto han radikalt fast ved sin beslutning om å utspy dem av sin munn. —

La oss holde oss til hans godhet og vokte oss for å komme inn under hans strenghet. Rom. 11, 22.

Må også vi kunne avslutte vårt liv med et amen etter et helhjertet kjærlighetsløp i troskap mot Kristus. I den kokende gjenkjærlighet til ham, ser vi klart og hører klart, så vi kan være troverdige og sanndrue vidner til alt det vi ser og hører.

Det skal ikke mye til før menneskene forkaster hverandre og ikke tåler hverandre. Kjærligheten gir tid, den utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. 1. Kor. 13, 7. Det er bare med fedresinn i kjærlighetens ånd at vi kan være Guds og Kristi medarbeidere. Av disse er det få, men må tallet på dem øke.