Bruden har en yndig munn, og en yndig røst.

Fra begynnelsen av har hun en lengsel og en edel trang etter å bli slik, men hun er foreløbig langt borte fra å ha det slik.

Men på gr. a. denne edle trang har Kristus beilet til henne. Og han omskaper henne, frelser henne og danner henne, slik at hun etterhvert får en yndig røst og en yndig (på fransk: sjarmerende) munn.

Og dette er et vidunderlig mesterverk! I den grad å få omskapt et syndig menneske! For det er ikke grenser for hvor stygg den munnen kan være, hård, bitter, vredladen, spotsk, spydig, grinete og gretten, sur, tverr, urimelig, fordringsfull, uforskammet, og utakknemlig m. m. m.

«Og din munn er yndig (sjarmerende)» Høys. 4, 3.

«Av honning drypper dine leber, min brud.»

«Dine leber destillerer honning, min kjæreste» (fransk overs.) Høys. 4, 11. «La meg høre din røst! For din røst er blid», sier Brudgommen til sin forlovede. Høys. 2, 14.

Ja, for en fremtid for alle slike brudesjeler! Intet under at Kristus er inntatt i slike brødre og søstre, som han kan få dannet slik, slike som pryder seg med en stille og saktmodig ånd, hvis ord er yndige, milde, blide, ømme, medlidende, forståelsesfulle, fordringsløse, frydefulle, velsignende, fulle av takknemlighet og tilfredshet og velgjørende balsam og fredsommelighet, ja hvis leber drypper av honning!

Det er lett å forstå at Brudgommen gjerne vil kysse en sådan munn. — — —

Og det er heller ikke så vanskelig å forstå at vår munn blir yndigere og yndigere etter hvert som vår gjenkjærlighet til Brudgommen øker! — — —