Jesu sinn

Jesu sinn.

«La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» Så leser vi videre hvordan hans sinn var. Han gav avkall på å være Gud lik og tok en tjeners skikkelse på seg, og da fornedret han seg selv, så han ble lydig til korsets død.

Dette sinn hadde Jesus. Han ble ikke fornedret, men han fornedret seg selv. Det var hans sinn å fornedre seg selv. Derfor har Gud høyt opphøyet ham. Den eneste måte å komme dit han er, er å få hans sinn. Når vi følger ham i fornedrelsen, da får vi del i hans opphøyelse. Jesus ville ikke være alene om sin opphøyelse — å være Gud lik. Nei, han ville at vi også skulle bli Gud lik. Derfor måtte han først bli menneske, og så viste han oss veien. Han gikk den foran oss. Det var å fornedre seg. Det var Gud som sørget for opphøyelsen, og det gjorde han grundig. Jesu sinn fører oss til denne veldige opphøyelse.

«Men dette: Han fór opp, hva er det uten at han først fór ned til jordens lavere deler?» Ef. 4, 9.

Fare opp, det er Satans sinnelag. Denne tilbøyelighet har vi fått i fallet. Vi er kjødelig solgt under synden. Rom. 7, 14. Dette er Satans sinnelag: «Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn.» Es. 14, 12—15. Her ser vi hvor dette sinn fører hen.

«Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Åp. 3, 21.

Den vei Jesus gikk, var en fullstendig seier over Satan. Bare på den samme vei kan vi beseire ham fullstendig. Som menneske forstår vi ikke å fornedre oss. Derfor ser vi at religiøse mennesker forsøker å gjøre noe stort ut av all sin kristendom, slik at de kan slippe vanæren. På alle måter forsøker de å legge en herlighet over sitt religiøse arbeid så de kan få ære ved det. Ja, blir man ydmyket, og må man lide, tåle og bære, og blir man urettferdig behandlet, da taler man om det og forklarer og prøver på alle måter å få det til å skinne til fordel for en selv. Det er ikke Kristi sinn, og det er ikke det skjulte liv med Kristus i Gud, Nei, de vil alle ha en plattform høyere enn de andre å sitte på.

Det er på den veien å fornedre seg selv, en blir løst fra avind. På den veien får man seier over vrede, fornærmelse, trettesyke, pengekjærhet osv. Det er ved å fornedre seg selv en får seier. Men hvem vil vel erkjenne at det er fordi han er hovmodig, at han blir vred og fornærmet? Uten denne erkjennelse er det umulig å få seier. Og hvorfor føler man på vanæren når en skal bekjenne Jesu navn og blant ugudelige be Gud velsigne maten? Man er så mye høyere oppe enn Jesus, så hans navn føles vanærende. Da har man ikke sett herligheten ved Jesu sinnelag.

Jesus er troens begynner og fullender. De vantro vandrer etter sin fornuft. Ef. 2, 2—3. Over dem har tidsånden makt. Når man skal vandre i tro, kommer Kristi vanære over oss, fra dem som lever etter fornuften. Vi blir sett på som dumme og enfoldige mennesker. Derfor er det så vanskelig å holde tidsånden ute av menigheten. Vi hører det av barna som går på skolen. De kommer hjem og vil være lik alle de andre. I stedet for å leve i tro, så bruker man sin fornuft, og tidsånden får makt. Slik er det med mange i menigheten. De bruker sin fornuft, og tidsånden får makt gjennom kjødets og tankenes vilje. De velter Kristi vanære av seg og taper herligheten med Kristus.

Derfor lyder formaningen: «Men I, elskede, oppbygg eder på eders høyhellige tro, bed i den Hellige Ånd.» Jud. 20.

Man kan ikke vente med å gjøre Guds vilje til man får forklart menneskene det, så de forstår det og synes det er ærefullt. Nei, man må gå i tro, uforstått og forkastet av mennesker, fornedre seg selv, da blir man utvalgt og kostelig for Gud. 1. Pet. 2, 4.