Barnslig - dåraktig

Barnslig — Dåraktig.

Vi leser i 1. Kor. 13 at det ikke er nådegaver og begavelse, men kjærligheten som gir oss verd. Heller ikke gode gjerninger uten kjærlighet gagner oss.

«Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn, men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.» V. 11.

Paulus gav korintierne denne attest: «I ser bare på det utvortes!» 2. Kor. 10, 7. Barna griper etter det som glimrer. De forstår seg ikke på annet enn det som briljerer. Den første barnslige tanke som kommer når man vil tjene Gud og føre menneskene til troen, er: Kunne jeg bare gjøre tegn og under, da skulle menneskene komme til troen, da var jeg en stor Herrens tjener. Så barnslige var korintierne. Paulus ville føre dem ut av dette barnslige og forklarer dem hva kjærligheten er. «Den utholder alt.» «Den blir ikke bitter.» «Kjærligheten er langmodig og brammer ikke, osv.»

Om jeg har tro til å flytte fjell eller kjenner alle hemmeligheter, men blir utålmodig, da er jeg intet. Er jeg rik og gir bort alt det jeg eier til fattige, da blir de fattige glade, men er jeg utålmodig, da har jeg ikke kjærlighet. Da gagner den gavmildheten meg intet. Dette er vanskelig å tro, fordi man er barnslig og kjødelig og ser bare på det utvortes.

Begavelse er man født med. Det skal man ikke ha noe ære av. De åndelige nådegaver kan man få som en gave, men man må gå den trange vei: «Hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg selv,» hvis man skal bli kvitt sin utålmodighet og æresyke. Kristi død må stadig virke, forat Jesu liv stadig skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 11. Bare på den måte får man del i kjærligheten og Kristi dyder. Bare på den måte kan man vokse og tilta. Det tar tid. Ja, hele livet går med til å få del i mest mulig av Jesu liv.

Det var ved stort tålmod i trengsler at Paulus viste seg som Guds tjener. 2. Kor. 6, 4. Og når Paulus skulle gi Timoteus formaninger, så han kunne bli en ennå større Herrens tjener, så skriver han: «Men vær et forbillede for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet.» «Tenk på dette, lev i dette, forat din fremgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren, osv.» 1. Tim. 4, 12—16. 6, 11—14.

Timoteus var en stor Guds tjener. Han fikk ikke formaning til å gjøre mere tegn og under. Nei, både Paulus og Timoteus hadde avlagt det barnslige. De så ikke på det utvortes. Begavelse og nådegaver får derimot sin store verdi ved kjærligheten. Når man på grunn av kjærligheten søker dem, da er den den «ennå bedre vei» til dem. 1. Kor. 12, 31. Ved kjærligheten kommer vi til tegn, under og nådegaver etter Guds vilje og ikke etter lystens forfengelighet, Jak. 4, 3.

Det ville være en lett sak for Gud å utruste enkelte med store nådegaver til å gjøre tegn og under, hvis det hadde vært nyttig og til hjelp for menneskene, men vi ser at det er sjelden han har gjort det, enda så meget menneskene har bedt om det. Det har vært langt vanskeligere for Gud å finne mennesker som søker Kristi dyder. Derfor er det få sanne Kristi tjenere som ikke søker sitt eget. Fil. 2, 20—22.

«Det jeg her taler, det taler jeg ikke etter Herrens vilje, men som i dårskap, idet jeg roser meg så tillitsfullt. Ettersom mange roser seg på kjødelig vis, vil jeg og rose meg.» 2. Kor. 11, 17.

Det er typisk for barn at de vil rose seg av det de har og er og har gjort. Og Paulus skriver videre: «— — — men det som noen gjør seg stor av — jeg taler i dårskap — det gjør også jeg meg stor av,» og så begynner han akkurat som barna: «Er de hebreere? Jeg og. Er de israelitter? Jeg og. Er de Abrahams ætt! Jeg og.» osv. v. 21—33. Slik står barna og skryter: Jeg og! Jeg og! Å måle seg med hverandre, hva man er og har gjort, er barnslig, og det er dårskap. Det er å se «bare på det utvortes.» «Kjærligheten brammer ikke.» Bare i den, kan man tjene Gud og menneskene i sannhet.

Korintierne var barn og kjødelige. Paulus måtte komme dem imøte for å redde dem ifra de falske og svikefulle arbeidere, som skapte seg om til apostler for Kristus. 2. Kor. 11, 13. Korintiernes kjødelighet tvang ham til å bli en dåre. K. 12, 11.

Gud være takk som i våre dage har satt tjenere i menigheten som kan hjelpe de hellige, så de vokser frem til manns modenhet til aldersmålet for Kristi fylde, så de ikke skal være umyndige og la seg kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster. Ef. 4, 11—14. De som vokser frem til manns modenhet, ser ikke bare på det utvortes. Derfor nytter det ikke å dåre dem ved å skape seg om. De har Kristi sinn og kan bedømme dem åndelig. 1. Kor. 2, 15—16. Gud være takk for denne vekst og utvikling i menigheten, så vi kan bevares sunne i troen og i den sunne lære som hører til gudsfrykt inntil Jesus kommer. 1. Kor. 6, 3.