Stevnereferat: Påske 1964 - Oslo

Påskestevnet.

Turnhallen i Oslo var overfylt av venner fra inn- og utland, ca. 1100.

Et så kraftig og velsignet oppvåkningsstevne har vi vel aldri hatt maken til. Herren sa til engelen for Laodikeamenigheten: «Gid du var kold eller varm!» Br. Aslaksen leste dette vers fra den franske bibel hvor det står: «Gid du var kold eller kokende!» Åp. 3, 15.

Ordet varm er et mere tøyelig begrep, men kokende er noe bestemt og utelukker radikalt allslags lunkenhet. Alle basiller drepes i kokende vann.

Det er gjenkjærligheten til Kristus som skal være kokende varm. Hans kjærlighet til oss var brennende het. Han gav seg selv, sitt dyre blod for å redde oss. Med den samme kjærlighet som han elsket oss, skal vi elske ham og hverandre.

Gud så av gjerningene til engelen i Laodikea at han var lunken. En kan gjøre mye godt, men er det ikke den første og brennende kjærlighet som er drivkraften så er det bare døde gjerninger.

Staden skulle måles med gullrør, men i forgården var det intet å måle. Åp. 11, 1—2. Om vi tenker oss at det skal være en meter av alle Kristi dyder eller alt det som Skriften formaner oss til, og det så måler bare noen centimeter eller millimeter, så forstår vi at det må kasseres. Enhver bygning må holde mål og da absolutt Guds bygning.

Uten denne kokende gjenkjærlighet til Kristus, er det umulig å holde mål.

Temperaturen måles i grader. Vannet kan måle 50, 60, 70, 80 og 90 grader, men det koker først på hundre. Når det gjelder gjenkjærlighetens temperatur vil Kristus at den skal være kokende. Han vil selv utøse denne kjærlighet i våre hjerter ved den Hellige Ånd, Rom. 5, 5, men det gjelder å motta den og beholde den.

Disiplene ble døpt med den Hellige Ånd og ild på pinsefestens dag, og da Jesu var iblant dem, ønsket han at ilden allerede var tent i deres hjerter. Det var kjærlighetens ild. I denne skal vi elske ham igjen og elske hverandre.

«Og Herrens herlighet var å se til for Israels barns øyne som en fortærende ild på fjellets topp.» Guds ild og herlighet hører sammen.

«For vår Gud er en fortærende ild.» Hebr. 12, 29. Han er en fortærende ild mot all synd og urenhet, og det er bare ved renselse fra allslags synd og ved vandring i lyset at vi får samfunn med Faderen og Sønnen og med hverandre. 1. Joh. 1, 7.

«Du skal ikke tilbe noen fremmed gud, for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han.» 2. Mos. 34, 14. Herren heter Nidkjær, og alle de som er født av ham, får det samme navn.

Pineas avvendte Guds vrede fra Israel, fordi han brente av Guds nidkjærhet og tilintetgjorde de som levde i hor. Gud gjorde en pakt med ham at det skulle gå ham vel. Han og hans etterkommere fikk del i et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud. 4. Mos. 25, 11—13.

I dag råder den ånd som Gud var så nidkjær imot, som aldri før. Det er hor og seksualitet som står i høysetet. Gud hater denne urene ånd. Barna vokser opp i utrygge forhold ved den spenning som er i hjemmene ved troløshet og skilsmisser. Hvor himmelsk og velsignet det er med den rene, uselviske kjærlighet i motsetning til all denne ondskap og egoisme som råder i tidens mørke. Med kjærligheten følger glede, fred, hvile og trygghet.

Jesus har kjøpt oss fri med sitt dyre blod fra vår dårlige ferd som vi har arvet fra fedrene, 1. Pet. 1, 18, og han som gav seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet, vil rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. Tit. 2, 14.

Den ekte kjærlighet er sterk som døden, hård som dødsriket er dens nidkjærhet, dens glød er som ildens glød, en Herrens lue. «Mange vann kan ikke utslukke kjærligheten, og strømmer ikke overskylle den, om noen ville gi alt han har i sitt hus, for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.» Høys. 8, 6—7.

Ja, slik er den kjærlighet som Kristi brud har til sin himmelske brudgom. Noe annet godtar han ikke. All annen kjærlighet er som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort. Hos. 6, 5. Man kan f. eks. ta gode forsetter om morgenen, tenke på å gi bort noe eller gjøre noe godt, men det sørgelige er at det ikke blir noe ut av det eller svært lite. — Hele presteflokken var på den tid blitt lik en røverskare. Hos. 6, 9. De søkte vinning og ære og slik er det også stort sett i dag.

I Høys. 5, 8 står det at bruden var syk av kjærlighet til sin brudgom. Hvor langt borte fra denne kjærlighet er man ikke når det er trelldom for en å gjøre det gode, og når det går tregt med å betale regninger og skatt, vidne og be og når man er knuslete til å ofre og gi.

Ved den ekte kjærlighet blir det liv, fart og glede. Da overøser vi vår ektefelle, barn, venner og andre med overstrømmende godhet. Det går ikke an å si at vi har en veldig kjærlighet til Kristus dersom ingen merker noe til denne rikdom. «Dersom I elsker meg, da holder I mine bud», sa Jesus. Joh. 14, 15. Vi holder dem da i takknemlighet og glede.

Det naturlige mennesket tåler bare ca. 41 grader, men det nye mennesket tåler 100 grader og mere. Fra Guds trone strømmer det ild, og det går ut syv ildfakler som er de syv Guds ånder. Livsvesenene var midt i ilden, står det i Esek. 1. De fór frem og tilbake som lynglimt. «Og hvert av dem gikk rett frem, dit hvor ånden ville gå, gikk de, de vendte seg ikke når de gikk. Og livsvesenenes utseende var likt glør, som brente likesom bluss, ilden fór om imellom livsvesenene, og den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden.» V. 12 og 13. Der var den syndige treghet og slapphet langt borte. Kristi liv i kjærlighet, godhet, rettferdighet og sannhet kan også bli vårt vesen. Vi blir forvandlet til hans billede fra herlighet til herlighet. 2. Kor. 3, 18.

Vi vil aldri kjenne det slik at vi er varme nok, men vi kommer enn mere sammen for å oppgløde hverandre til større varme i kjærlighet og gode gjerninger.

Er vi ikke skikkelig varme og heller ikke kalde, så er vi lunkne. I denne lunkne tilstand var Laodikeaengelen, og Gud ville utspy ham av sin munn. Åp. 3, 16. Vi er vemmelige i Guds øyne i denne lunkne tilstand.

Den som er tilgitt meget, elsker meget, sa Jesus, og vi har all grunn til å elske ham høyt og vedvarende. Elsker vi ham, så skal alle ting tjene oss til gode. Rom. 8, 28. Alt blir oss da til frelse og forvandling. «Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» Alle var imot Josef for å hindre ham, men mot deres vilje var de redskaper til å føre ham frem til fyrstetronen. Veien frem til tronen går også for oss gjennom lidelser og trengsler. Vi får ingen helteglorie over vårt hode her, det fikk heller ikke Jesus, men alt som kommer i vår vei er lagt der for å danne oss til å få del i en stadig større herlighet. Ingen kan hindre oss i å nå det mål han har bestemt for oss. Vi går en herlig fremtid i møte med Kristi brennende kjærlighet i vårt hjerte og med Guds velbehag over oss.

Vi lever i en tid hvor det er alle slags nedbrytende krefter, og hvor vi trenger hverandre i kampen for oss selv og våre barn. Det er langt lettere å være tuktemester enn å være med i kjærlighet, omsorg og godhet og oppgløde hverandre.

Under stevnet var det et spesielt ungdomsmøte, og det var ikke vanskelig å høre av de mange vidnesbyrd at Guds ild var tendt i de unges hjerter. Flere ble også omvendt. Ja, må vekkelsens ild brenne som aldri før iblant oss, så vi blir beredt til Kristi snare komme!