Ett som Faderen og Sønnen

Ett som Faderen og Sønnen.

Det er et stort og høyhellig kall å bli ett som Faderen og Sønnen. Skal vi oppnå det, må vi følge Sønnen etter på den trange vei som fører til livet.

«For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Joh. 6, 38.

«Og således lærte han, skjønt han var Sønn lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Hebr. 5, 8—9.

Her ser vi måten hvorpå Faderen og Sønnen ble ett. Jesus ble født inn i menneskeslekten og ble menneskesønn. Joh. 5, 27. 1. Tim. 2, 5. Som menneskesønn lærte han lydighet. Det var ikke en lett vei. Han lærte det gjennom lidelser, og i Es. 53 leser vi om noen av de lidelser hvorigjennom han lærte lydighet.

«Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom, når hans sjel bar frem skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd.» V. 10.

Jesus ba: Ikke min vilje, men din! Denne «min vilje» var menneskeslektens vilje, Jesu vilje som menneskesønn. Den måtte knuses skulle Herrens vilje ha fremgang ved hans hånd. Her var Jesus et offer. Frivillig gikk han den vei. Det var en ny og levende vei han der innvidde oss, forat vi skulle følge ham. På den veien hvor menneskeviljen ble knust, tok hele guddommens fylde legemlig bolig i ham. Kol. 1, 19 og 2, 9. Ved kunnskapen om ham har vi fått de største og dyreste løfter, forat også vi skal få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4. Vil vi også være et offer, så har vi nå de samme muligheter som Jesus. Rom. 15, 16. Det var for dem som lyder ham, at Jesus ble opphav til evig frelse. Hebr. 5, 9. På den veien blir vi ett likesom Faderen og Sønnen var ett.

Så viktig er dette at Paulus sier at derfor fikk han nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blant hedningene. Rom. 1, 5. Men å lære lydighet uten å være villig til å bli knust, går ikke. Mange strever for å få alle disse religiøse partiene til å bli ett, men det er et meningsløst arbeide. Lederne er store i seg selv, sterke i sine meninger. Slik og med medlemmene som tar parti. Derfor er det stadig strid og fornærmelse innenom partiene og mellom partiene. De vil ikke la seg knuse. Mange taler om kjærlighet og leser 1. Kor. 13, men man kan ikke få kjærlighet uten å bli knust. Det står der hva kjærligheten ikke gjør. Den bærer ikke avind, den brammer ikke, den søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde, osv. Den som ikke lar seg knuse, han blir bitter, han søker sitt eget, og han brammer. Slike kan aldri bli ett. De synes stadig vekk at de har grunn til å bli fornærmet, og de blir det, i stedet for å ta sitt kors opp og fornekte seg selv og dømme sin egoisme og hårdhet.

Det står også hva kjærligheten gjør: Den er langmodig, den gleder seg over sannhet og utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Når våre medmennesker blir vanskelige og vrange, da sier de fleste: Det finner jeg meg ikke i, det må være måte på hva en skal tåle. Istedenfor å la seg knuse, gjør man seg hård og forsvarer sitt eget «jeg og mitt». I stedet for å tilgi, som Kristus har tilgitt oss, så blir man ond og taler ille om sin bror. Kol. 3, 12—14. Eller om man har antipati mot en, man liker ham ikke, så er man vel høflig og smiler, men trekker seg unna. Man vil ikke pleie Åndens samfunn med ham. Ens eget store menneske kan ikke tåle den andres menneske. Man vil ikke la seg knuse så man får den kjærlighet som tåler alt og håper alt. Nei, men man vil heller ikke strides med ham, og så holder man seg på tilbørlig avstand. Men det er ikke å bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett.

Salig er de som har fått kunnskap om hvorledes Sønnen var ett med Faderen, og som vil følge Sønnen på den nye og levende vei. På dem blir Jesu bønn oppfylt, og de har det herlig sammen uten avbrekk. De vandrer i lyset likesom han er i lyset, og Jesu blod renser dem fra all synd. De har samfunn med hverandre. 1. Joh. 1, 7. Gud være takk for denne herlige frelse, som vi som vil være et offer, har del i, og for at det stadig blir fler og fler. I dette lysets samfunn formår ikke Satan å trenge inn.