Lære gjennom lidelse

Lære gjennom lidelse.

«Og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led.»

Det er underlig at han som var Sønn, ikke kunne komme lettere til den lærdom. Det viser at han hadde gitt avkall på å være Gud lik og ble mennesker lik. Fil. 2, 6—8. Han skulle innvie oss en ny og levende vei, k. 10, 20, og være vår forløper, k. 6, 20. Han skulle være oss en yppersteprest som kunne ha medynk med våre skrøpeligheter, en som var fristet i alt i likhet med oss, k. 4, 15—16, en som selv hadde lidt og vært fristet og hadde seiret. K. 2, 18. Han kan i sannhet komme oss til hjelp, slik at vi med frimodighet kan trede frem for ham.

Når de fleste tenker på Jesu lidelser, da tenker de bare på Getsemane og Golgata. Var det slik, da ble det ingen vei. Nei, det var avslutningen av hans lidelser og lærdom — av veien. Han er troens opphavsmann og fullender. Hebr. 12, 2. Når lidelsene kommer, da må man gå i tro, rett imot den menneskelige forstand. Matt. 16, 23—24.

Derfor står det at Jesus har i sine kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. — Hans kjøds dager begynte ikke først i Getsemane eller da han var 30 år. Som 30 år var han omtrent fullendt i det han skulle ha lært. I tiden før der hører vi lite om ham. Om den tiden kan vi lese i Es. 53: «Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom.» V. 10. Jesu menneskevilje skulle knuses, slik at Faderens vilje kunne skje. «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom, han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.» V. 3. Slik kjenner vi ham ikke etter han var 30 år. Da var det skarer som søkte ham og ville se ham. Men på hans hjemsted kjente de ham slik, da han var tømmermann. Mark. 6, 1—3. Når de så ham slik, regnet de med at han var en synder og derfor ble slått av Gud. De visste ikke annet enn at den som var Gud velbehagelig, skulle bare bli velsignet. Slik hadde de lært av loven, og ingen tenkte at det var for deres misgjerningers skyld at plagen traff ham. V. 8.

I alt dette ydmyket Jesus seg under Faderens hånd. Han opplot ikke sin munn. V. 7. Det var ikke hykleri, slik at han knurret inni seg, men bare tidde stille. Nei, han ydmyket seg, og han ber oss å lære av seg, så vi kan finne hvile for våre sjeler. Matt. 11, 28—30.

De aller fleste troende og alle andre protesterer når lidelsen kommer. De kjenner ikke Jesu vei gjennom lidelse til lydighet og guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Paulus kjente den og lærte den. Han roste seg av sine trengsler, fordi de virket tålmodighet. Rom. 5, 3. «For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.» 2. Kor. 4, 17.

Å vinne Kristi herlighet på en lettere vei går ikke. Derfor formanes vi til å ha samme sinn som Jesus, han som ydmyket seg som menneskesønn og ble lydig inntil korsets død. Fil. 2, 5—8. Gud sørget for opphøyelsen. Når Jesus ble gjort elendig, så de foraktet ham og vendte seg vekk fra ham, så ydmyket han seg, slik at han fikk hvile på det plan i denne verden. Menneskene har ikke hvile fordi de opphøyer seg. De mener om seg selv å være mere verd enn som så. De knurrer mot mennesker, fordi de mener seg å bli urettferdig behandlet, og de knurrer mot Gud, som ikke har gitt dem en bedre lodd i denne verden. Bare ved å ydmyke seg kan man komme til hvile — kan man bli fri egenviljens krav. Da blir det slutt på baktalelse og strid.

Blant dem som har Jesu sinn og følger ham, blir det kjærlighet og samfunn. Trengselen virker til Jesu herlighet. De lærer lydighet som Jesus og blir hans make. Han skal også sørge for opphøyelsen. De skal en dag møte ham i skyen, og så skal de alltid være med Herren. 1. Tess. 4, 17.