Åpenbaring - offer

Åpenbaring — Offer.

«Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret deg det, men min Fader i himmelen. — Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

Her ser vi hvor stor betydning det har å få åpenbaring. «Salig er du», sa Jesus til Simon. Det er veldig stor forskjell på å høre den fortelle som selv har sett og hørt det og på å høre den som gjengir det andre har sett og hørt. De andre apostler trodde vel også, men de hadde ikke den begeistring som Simon — som den som selv hadde sett og hørt. Det fikk de vel siden.

«Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike», sa Jesus. Når de som selv står i Herrens fortrolige råd og ser og hører hans ord, forkynner Ordet, da er det akkurat som om de låser opp en dør for dem som hører. Jer. 23, 18. Enten blir de da lykkelige og går inn gjennom døren, eller de forherder seg og blir utenfor. Deres ord som ser og hører, er ånd og er liv. Joh. 6, 63. Når de taler, blir det splid. Slik står det om Jesus at det atter ble splid på grunn av de ord han talte. Joh. 7, 12. 43 og 10, 19. Han var satt mange til fall og mange til oppreisning. Luk. 2, 34.

Deres ord som ikke har sett og hørt, kan ikke bringe denne splittelse mellom de oppriktige og uoppriktige. Derfor sitter de sammen i religiøse forsamlinger og hører predikanter av alle slag. Noen er mer og mindre ivrige for det som er rett og godt, andre lever i synd. Noen i forsamlingen lengter etter seier over synd, andre er likeglad bare de kan tro på syndenes forlatelse. Kommer det en Åndens mann som står i Herrens fortrolige råd, da blir det fort bevegelse i forsamlingen. Da lukkes døren opp for dem som lengter etter et seirende liv, og de andre forherder seg. De blir ikke lenger sittende sammen. Hva samfunn har lys med mørke, og hva del har en troende med en vantro? 2. Kor. 6, 14—17.

De som ikke selv har fått åpenbaring, har ikke disse nøklene, selv om de kan tale meget godt og riktig, men de kan dra menneskene til de personer som har disse nøkler. De kan således gjøre en stor gjerning, fordi de tror på det de får seg forkynt. Joh. 4, 42.

«Og han sa: Våre fedres Gud har utkåret deg til å kjenne hans vilje og se den rettferdige og høre røsten av hans munn, for du skal være ham et vidne for alle mennesker om det du har sett og hørt.» Ap. gj. 22, 14—15.

Det var Paulus som opplevet dette, og han hadde nøkler. Hans ord hadde veldige virkninger. Ikke bare det, men han fikk se all sin storhet og alt som var ham en vinning, som skarn, og han aktet det for tap. Fil. 3, 7—8. Da kan vi spørre: Hvor meget måtte Paulus ofre? Han måtte ofre skarnet og tapet. Var det egentlig et stort offer? De som ikke har fått åpenbaring og ikke har sett Kristi herlighet, de ser seg selv og alt det jordiske stort. De taler om offer når de for kristendommens skyld må ofre noe av sin ære og sine jordiske eiendeler. Men for Paulus, som hadde sett den rettferdige, var det intet offer. For ham var det skarn og tap, en befrielse å bli det kvitt. Men han lærer oss i Rom. 12, 1 hva offer er. Det er å gi Gud sitt legeme. Et legeme som er forløst ifra å tjene synden, et legeme som er hellig.

Slik kom Jesus til sin himmelske Fader. Et legeme laget du for meg, her er jeg for å gjøre, Gud, din vilje. Hebr. 10, 5—7. Alt det andre, hva man har og kan bli, er bare skrot. Slik er det for dem som har sett den rettferdige.