Tjene Gud

Tjene Gud.

«Kan vel en mann være til gagn for Gud? Nei, bare seg selv gagner den forstandige. Er det til noen nytte for den Allmektige at du er rettferdig, eller til noen vinning at du vandrer ulastelig?» Job 22, 2—3.

«Om du synder, hva gjør du ham med det? Og er dine overtredelser mange, hva skade volder du ham? Er du rettferdig, hva kan du gi ham, hva mottar han av din hånd? Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noe å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet.» Kap. 35, 6—8.

Av dette forstår vi at Gud ikke trenger oss. Det er vi som trenger ham. Han blir ikke berørt av vår ugudelighet eller av vår rettferdighet. Bare menneskene, våre likemenn, kan det berøre. Når det er avind og trette iblant eder, sier Paulus, er I da ikke mennesker? 1. Kor. 3, 3—4. Så meget vi er menneskelige, blir vi berørt av det andre gjør. Etterhvert som vi blir guddommelige får det mindre og mindre betydning for oss.

Når Gud gir oss sine bud, så kan vi si at vi tjener ham når vi holder dem. Men han har ikke gitt oss dem for sin del, slik at han ved dem skulle ha nytte av oss. Nei, dem har han gitt for vår del, for å gi oss visdom, så vi kan bli lykkelige.

Det er bare på én måte vi kan tjene Gud, og det er når vi lever og tjener slik at Gud får ære. Da er vi sanndrue, ellers gjør vi urett. «Den som taler av seg selv, søker sin egen ære, men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» Joh. 7, 18.

Sier man: Herre! Herre! og søker sin egen ære, da gjør man urett. Da hjelper det ikke hvor meget herlig man har gjort ved Jesu navn. Man har tjent seg selv og ikke Jesus. Dette har Jesus sagt oss med all tydelighet: «Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vidne for dem. Jeg har aldri kjent eder, vik bort fra meg, I som gjorde urett.» Matt. 7, 21—23.

Dette er svært å skjønne. Hvorledes kunne de gjøre slike store ting ved Jesu navn, og så kjente han dem ikke? Ganske enkelt fordi de gjorde den urett at de tok ære ved det de gjorde. Æren og makten tilhører Gud alene. Tar man da noe av den æren, er man en bedrager. Det gjør det ikke bedre at en sier: Herre! Herre! eller: All ære til Gud! slik som mange predikanter sier etter å ha fortalt ting de har utrettet — eller som de sier: Gud har utrettet ved dem. Vanligvis farvelegger de og gjør det herlig med seg selv i midtpunktet. Det dårer enfoldige sjeler, men Gud ser til hjertet. Alle de som søker Guds ære, de blir ett, «og det er ikke urettferdighet i dem.»

Paulus var en tro Herrens tjener. Han kjente det slik at han var kommet på skam hvis ikke Kristus ble æret ved hans legeme: «. . . etter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i noen ting, men at Kristus, som alltid, så og nu med all frimodighet skal bli herliggjort ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død.» Fil. 1, 20. Slike tro tjenere fant han ikke mange av. Da han skrev dette, sa han at han bare hadde Timoteus, de andre søkte alle sitt eget, ikke det som hører Kristus til. Kap. 2, 19—23.

Det hjelper ikke hva de utretter og ofrer, når de søker ære. Om de gjør det for å utbrede evangeliet og for å frelse sjeler, så tjener de seg selv når de søker egen ære. Da har de ikke oppriktig omsorg. Paulus hadde fått apostelembede for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til Jesu Kristi ære. Rom. 1, 4—5. Det var for å virke til Jesu Kristi ære Paulus hadde fått apostelembede. Virket han da til egen ære, var han ikke tro. Han gjorde urett. Ved å være en pryd for Guds, vår frelsers lære, kunne tjenerne tjene Gud. Det var de, når de lød sine herrer etter kjødet. Tit. 2, 9—10.

Jesus er et forbillede i dette å søke Guds ære likesom i alt annet. Det eneste han tenkte på var å forherlige sin Fader. I trengselens time var det hans bønn at Faderens navn måtte bli herliggjort, ikke det å slippe unna.

«Nå er min sjel forferdet, og hva skal jeg si? Fader, frels meg fra denne time! Dog nei, derfor er jeg kommet til denne time. Fader, herliggjør ditt navn!» Joh. 12, 27—28. Er dette vår bønn i trengselens time, da vil trengselen også bli oss selv til herlighet.

Når Jesus skulle uttrykke sin gjerning på jorden, sier han det slik: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» Joh. 17, 4. Gjør vi det samme i det vi gjør, da tjener vi Gud.