Såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av fast inntil enden

SÅFREMT
vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av fast inntil enden.

Av dette ord ser vi med all ønskelig tydelighet, at det ikke bare er slik at det er godt og herlig å ha et levende håp, og at dette fyller oss med stor glede — men at dette håp og den derav følgende frimodighet, 2. Kor. 3, 12, står som absolutt betingelse for at vi i det hele tatt er delaktig i hans hus, eller m.a.o. i hans legeme.

Det er således et enten—eller! Det hele står eller faller med eller uten levende håp. Det er altså i høyeste grad livsnødvendig at håpet blir fullvisst og levende!

«Det håp som vi roser oss av», er et særdeles bemerkelsesverdig uttrykk! Sammenlign «og roser oss» i Fil. 3, 3. Det sier for det første at vi roser, eller lovpriser dette virkningsfulle håp, og for det annet at vi roser oss av det!

Ja, vi priser oss salige fordi Gud i sin store nåde virkelig har forunt oss, og gitt oss et slikt håp, og fordi det er levende tilstede og virksomt i våre hjerter og liv. Ja, høylovet være Herren for dette herlige håp om at han skal fullende det forvandlingsverk som han har begynt, og nu holder på med, i vårt indre. Fil. 1, 6.

Og priset være Gud! for den evigvarende ubeskrivelige herlighet som vi deretter har ivente! Ja, det er noe til håp!! Ja — for et håp!!!