Kristi legeme

Kristi legeme.

«For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie, og vi har alle fått én Ånd å drikke!»

Den ene Ånd er Kristi Ånd. Rom. 8, 11. Den Ånd står kjødet imot. Gal. 5, 17. Man kan ikke elske sitt liv etter kjødet og så vandre i Ånden. Bare de kan høre Kristus til som hater sitt liv etter kjødet. Alle som gjør det, trell eller fri, begavet eller mindre begavet, drikker én Ånd og er ett legeme hvor Kristus er hodet.

Dette Kristi legeme må vokse og oppbygges. Ef. 4, 15—16. Om man hater sitt eget liv, så kjenner man seg selv bare stykkevis, og det står at den som finner sitt liv, skal miste det.

Ettersom denne utvikling vokser frem, kan hodet mer og mer fullkomment virke gjennom lemmene. Her er det også stor forskjell på veksten hos de forskjellige lemmer. Siden det er mange lemmer, så må det være mange forskjellige tjenester, og bare ved ydmykhet kan man komme til sin tjeneste og plass i legemet.

«Om foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet, så hører den like fullt med til legemet.»

Så menneskelig kan man altså være og dog høre med til legemet. Man synes sin tjeneste er så ringe imot den andres at man føler seg utenfor. «Men nu satte Gud lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han ville.» Dette må vi tro på. All uro om plassen og tjenesten er selvlivet som må dødes ved Ånden.

«Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger ikke til deg.» Så innbilsk kan man altså være at man ser sin tjeneste så stor at man ikke har bruk for andre, og dog høre med til legemet. Men drikker man denne ene Ånd, så kommer man til lys, og kjødets storaktighet blir dødet.

«De lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige. Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem kler vi med større bluferdighet, men våre edlere lemmer trenger ikke til det. Men Gud satte legemet sammen således at han gav det ringeste størst ære, forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene har samme omsorg for hverandre.»

Slik virker Gud, men hvem vil erkjenne at han er av de skrøpeligste, slik at han kan motta den hjelp legemet kan gi ham? Og de man blues ved, kler man med større bluferdighet. Men når den man blues ved, helst vil stå på talerstolen, da er det vanskelig å få skjult ham. Når man blues ved ham på talerstolen, og man må be ham å gå ned, da føler han seg unyttig og forkastet. Men det er tvertimot. På talerstolen er han unyttig, ja skadelig, men i andre tjenester er han en herlig broder, bare han ved Ånden finner sin ærgjerrighet og blir frelst, så man kan få skjult ham. Da viser det seg at de er nyttige og er til stor velsignelse.

I Kristi legeme er det plass for alle som vil frelses, hvor elendige de er som mennesker og hvor begavet og storaktige de er. I Kristi legeme både lider vi og gledes med hverandre. Bare de som søker sitt eget, kommer utenfor.

Her kan vi lære av beretningen om Korah, Datan og Abiram. 4. Mos. 16.

«De trådte frem for Moses, og sammen med dem to hundre og femti menn av Israels barn, høvdinger i menigheten, utkåret til medlemmer av folkerådet, aktede menn.»

Disse hadde fått store tanker om seg selv og forstod ikke Guds utdeling av tjenestene. De syntes de var dugelige nok til også å gjøre Arons tjeneste. Slik kan det også i menigheten være de som synes seg dugelige til å gjøre både den enes og annens tjeneste, bare de fikk komme til. De tror ikke på at det er Gud som setter i menigheten, og dermed setter de seg opp imot sine medlemmer. De vet ikke at de strider mot Gud, som satte legemet sammen som han ville.

I verden og i de religiøse partier må man være noe for å gjøre seg gjeldende. I menigheten må vi først komme til det at vi ikke duger til noe. Derfor er det vanskelig for slike som er begavet og har hatt en stor posisjon, å bli nedbrutt til ikke å duge til noe av seg selv. Men det må til for at deres dugelighet kan bli av Gud, og annen dugelighet duger ikke. 2. Kor. 3, 5—4. 1. Kor. 3, 18—19.

Salig er de ydmyke av hjertet, som Gud kan få gjort denne gjerning med. De får sin tjeneste i Kristi legeme og blir utdannet til å sitte på trone sammen med Jesus i tusenårsriket.