Trøst

Trøst.

«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Matt. 5, 4. Hva de sørger over, er ikke nevnt, og det er nok det som er selve saken her.

«Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.» Salm. 119, 9.

Når den unge eller også den eldre skal holde seg etter Guds ord, melder vanskelighetene seg, og hvem makter å holde stien ren? Ordet, som er lykte for foten og lys for stien, blir ikke fulgt. Mange kommer til det resultat at de ikke klarer det, selv om de gjerne ville. En dårlig samvittighet tar bort gleden, og gir sorg istedet. Da er det Jesus kan komme deg til hjelp, idet han sier: Salig er de som sørger, for de skal trøstes.

Hva forlanger Jesus av deg? At du skal sørge over din dårlighet, nemlig at du ikke holder din sti ren. Den sorgen er riktig og på sin plass. Det gjelder bare at den er alvorlig, jo mer alvorlig, desto saligere kan du være i troen. Det er et løfte til deg: Du skal trøstes. Og hva er så trøsten i all elendigheten? At Jesus gir deg seier, det lykkes for deg det som før så umulig ut. Sorgen, hjertesorgen har ved Jesu Kristi nåde bragt deg hjelp. Det å oppnå hva vi søker i Gud, er en hjertetrøst, og den trøsten er et vedvarende løfte til hver som sørger over sin egen dårlighet. Det å sørge over sin egen dårlighet, er en sikker vei til frelse, når man sørger i tro. Da er man på sporet, og etterhvert som man trøstes, kommer gleden, og gleden i Herren er vår styrke. Vi kan motta større lys som igjen bringer ny sorg og ny frelse. Alt eget strev faller til ro, troen har overtatt og hvilen kommer. Gud og Jesus Kristus er herrer, og de skal også være det. «Dersom I vender om og holder eder rolige, skal I frelses, i stillhet og i tillit skal eders styrke være.» Es. 30, 15.

«Men en sådan tillit har vi til Gud ved Kristus, ikke at vi av oss selv duger til å uttenke noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, som og gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd, for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende.» 2. Kor. 3, 4—6.

Det må ikke være noen stopp i frelsen, og det behøver heller ikke å være det. Det er vantro og synd som virker stopp. Vi må ta saken opp selv, og i det har vi Gud med oss. Så sant som vi vil, lar Gud det lykkes. Ha tro til Gud!