En levendegjort ånd

En levendegjort ånd.

«Eller mener I at Skriften taler fåfengt? med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.»

Vår menneskeånd som Gud lot bo i oss, vil han ha tilbake ubeflekket av synden i kjødet. 1. Mos. 2, 7. Ved fallet trengte synden igjennom, og derved har vi mistet forbindelsen med Gud. Vi var døde i synder og overtredelser. Ef. 2, 1. Han har gjort oss levende, idet han tilga oss alle våre overtredelser. Kol. 2, 13. Da har vi igjen fått forbindelse med Gud. Om man er gjenfødt og gjort levende, så er forbindelsen og samfunnet meget ringe til å begynne med. Det ser vi på nyfødte barn. Men er det liv, da er det mulighet til å vokse og utvikles.

De som Jakob skrev til, var født på ny. Han kaller dem brødre og taler om deres tro, men de var barn. De forstod ikke hvorfra all striden iblant dem kom. De bad til Gud for å øde det i sine lyster, og midt i all denne elendigheten lo de og gledet seg. De kjente ikke sin nød. Den forbindelsen de hadde med Gud, var som nyfødte barn. Nå måtte Jakob arbeide med dem, så de fikk lys og kunne utvikles. Skulle deres ånd bli mer levende, da måtte Jesu død virke mer over lystene som førte krig i lemmene. 2. Kor. 4, 10—11. At livet utvikler seg, betyr bedre forbindelse med Jesus som hode. Han kan meddele seg til oss — si oss mer.

Leser vi 1. Kor. 1, så ser vi at de var gjort rike på all lære og all kunnskap, og de hadde alle nådegaver, men de var kjødelige og småbarn i Kristus. Paulus måtte derfor tale til dem som til småbarn. De forstod ikke selv at de var småbarn. Nei, de trodde de var åndelige, at de var rike og var herrer. K. 4, 8. Deres ånd var så gjennomtrengt av synden i kjødet at det var svært lite de forstod. Men Paulus arbeidet med dem så de kunne vokse frem, d.v.s. at de kunne få lys og ved Ånden døde legemets gjerninger, så deres ånd kunne bli renset og fridd ut av synden i kjødet. Da ble forbindelsen med hodet og alle lemmene utviklet. Rom. 8, 13. Da ble det også slutt på avind og trette.

Når det står: «Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse», så er det klart at disse ting, når de ikke er dødet, virker på vår ånd. Man ser ikke klart. De fleste forstår aldeles ikke at de er havesyke. Og når de plages med utukt og urene tanker, burde de også forstå at de ikke er åndelige. Men virker Jesu død, da er det vekst.

Vanligvis er de fleste barn. Når prøvelsen kommer, er det akkurat som om de ikke har hørt noe eller vet noe. De kan ikke i prøvelsen beholde forbindelsen med Gud. Derfor er alle Guds ord akkurat som blåst vekk, og synden i kjødet virker så kraftig at de ter seg som alminnelige mennesker. Er de ikke da mennesker? spurte Paulus.

Når vi leser 1. Kor. 6, da får man ikke det inntrykk at de var rike på all lære og all kunnskap. I dette kapittel spør Paulus dem 6 ganger: «Vet I ikke?» De visste det vel like godt som Paulus. Det var jo også svære talere iblant dem. Men når man så hvordan de tok det i det praktiske liv, da var det akkurat som om de ikke visste noe. Slik er det jo med barna. Det behøver ikke være hykleri eller uvillighet. De er småbarn i Kristus, og de er ikke kommet langt på den veien: «. . . inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg og dømmer hjertets tanker og råd.» Hebr. 4, 12.

I stedet for å holde fast på Guds ord i prøvens stund, så bruker man sin fornuft og er lik naturlige mennesker. At man er så løst fra det jordiske og fra sin fornuft at man i vanskeligheten kan høre Åndens røst, er bevis for at man er åndelig. Det er å vandre i tro, og på den vei får man oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt. Hebr. 5, 14. Da utvikles livet — samfunnet. På denne vei går det fra lys til lys. Jesu død virker etterhvert som lyset øker, og vår ånd fries ut fra synden i kjødet og fylles med Kristi dyder. Da blir vi også Kristi medarbeidere.