Veien til Faderen

Veien til Faderen.

Paulus kaller Jesu lære «en vei» Ap. gj. 24, 14, og Jesus sier «jeg er veien». Vi bør med iver se hvor veien går, og søke å få stort kjennskap til den.

Det ser ut som mange har den forståelse at når en har kommet til Jesus, da har en gått veien. Mot dette har vi Skriftens tydelige ord i Hebr. 10, 19. «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød.» Dette er klare ord om veien. Djevelen vil helst at en ikke skal se noen forskjell på å komme til Jesus (veien) og i å gå på veien.

Det står i Hebr. 9, 6: «Men da nå dette er laget således, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste.» Dette var før Jesu verk var fullført. Prestene kunne ikke komme lenger enn i det forreste telt, og deres tjeneste der ble kalt dødens tjeneste, 2. Kor. 3, 7, i motsetning til Åndens tjeneste som gjør levende. Hvor meget de enn tjente og ofret, kunne de ikke komme til ende med synden, men fikk ved den bare en minnelse om synder. Hebr. 10, 3.

Men nå etterat Jesus har fullført verket er en ny tid begynt. Nå behøver ingen mere å være maktesløs overfor synden. Nå er tiden kommet til å sette alt i rette skikk. Kristus er kommet som yppersteprest for de kommende goder. Alle hans tjenere kan nå settes i stand til tjeneste for den nye pakt, for ånd og ikke for bokstav.

Prestene i den gamle pakt var unnskylt for å kunne komme lenger. Det var et forheng som stengte dem ute fra helligdommen. Men nå er dette forheng borte. Da Jesus utåndet på korset med de ord «det er fullbragt», da revnet forhenget i templet fra øverst til nederst. Adgangen inn til det aller helligste ble åpen. Hebr. 10, 19. Har vi tenkt dypt og nøye over hvor stor og herlig innbydelse dette er? Er vi grepet av dette fremfor alt annet?

I den nye pakt er alle som blir født på nytt, prester for Gud. De er med i et kongelig presteskap, og deres tjeneste er å frembære åndelige offer som tekkes Gud. Det er ikke lenger noe jordisk forheng som stenger dem ute fra helligdommen. Forhenget som hindrer i dag, er ens eget kjød. Jesus åpnet «en vei», gjennom forhenget, det var hans kjød. Da vi har det samme kjød, når vi er korsfestet med ham, går derfor også veien gjennom vårt kjød.

«Vi er forlikt i Jesu jordiske legeme ved døden, for å bli fremstilt hellige og ulastelige og ustraffelige for hans åsyn.» Kol. 1, 22. Det er denne forlikelse som skjer på den nye og levende vei. Han uttømte sin sjel idet han sa: «ikke min vilje, men din». I disse fotspor blir vi forvandlet etter hans bilde fra herlighet og til herlighet. 2. Kor. 3, 18.

I det forreste telt var både lysestaken, bordet, og skuebrødene, hellige og innvidde ting til gudstjenesten. Skriften kaller det, tross det var dødens tjeneste, en herlig tjeneste. 2. Kor. 3, 11. Slik er det og idag. En kan være med i meget kristelig arbeid, men skifter en natur? Får en del i Kristi dyder? Det gjelder jo ikke annet enn en ny skapning. Gal. 6, 15.

Det er mangel på å være grepet av Kristi herlighet, hvis en kan slå seg tilro i det forreste telt. Får lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, 2. Kor. 4, 4, skinne inn i hjertet, er det umulig å være tilfreds med å tjene Gud på sjelisk vis, og stadig ligge under for de samme forseelser. Hebr. 9, 7. Et ofret og fremstilt legeme gjør ende på synden. «Om noen synder så har vi en talsmann hos Faderen», 1. Joh. 2, 1, så slaget er ikke tapt for det. Men det er ikke den nye pakts lære at en hver dag må synde bevisst. Vi er kalt til å følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, til å lide i kjødet og bli ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1.

Fra det forreste telt er det ikke lang vei til forgården. Den er gitt hedningene til nedtredelse. Åpb. 11, 2. Vandrer en ikke helhjertet på «veien», så er en alt nedtrått av de verdslige åndsmakter. Det går an å gjøre sin utvelgelse og sitt kall så fast at en unngår dette.

Lysestaken sto i det forreste telt og kastet sitt lys på forhenget. Slik belyser Guds ord i vårt liv det som stenger for å gjøre hans vilje, og en får se sin sanne tilstand. Det er Faderens dragelse til Sønnen som har ført en til dette, og det er Sønnen som yppersteprest som nå står ferdig for å midle en frem på den nye og levende vei.

Veien går gjennom forhenget, det er hans kjød. Det er en trang vei for kjød og blod, men for vår frigjorte ånd er det en fylde av velsignelse og gledens olje. Den kostet Jesus sterke skrik, bønner og nødrop. Nå er den innvidd og ferdig til å gå på. Og ved min Ånd skal det skje sier Herren.

Så lenge det er et adskilt hellig og aller helligste, vidner det om at veien til helligdommen ikke er åpen. Så lenge en ikke dufter av død til død og av liv til liv, og ikke alltid er rede til å tjene Gud, så står det forreste telt. Når en ikke av hjertet kan underordne seg de prøvelser som kommer, eller under hverandre, eller en hustru under sin mann, da vidner det om at forhenget ikke er revnet.

Da vi har en stor og mektig prest over Guds hus, så la oss trede frem med stor frimodighet, og i troens fulle visshet. Mindre innsats sømmer seg ikke. Full viss på at hva han har lovet og innbudt oss til, er han mektig til å gjennomføre i våre liv. La ikke denne vei som fører fra det menneskelige og til det guddommelige, ligge øde. La oss med iver gå på den. Den ender ved Faderens høyre hånd.