Frafall

Frafall.

Før Jesus kommer igjen, skal det foregå et frafall blant de omvendte. Iblant dem som har hatt forbindelse med Gud. Verdens mennesker kan jo ikke falle ifra det de ikke har, så det er de troende det gjelder. 2. Tess. 2, 1—5.

Tidsånden er det gamle menneskes utfoldelse og nytelsesområde. Der hvor den får trenge inn i de troendes forsamling, legger den menighetslivet øde. Offerkravet til den enkelte, om å være et fremstilt lem på Kristi legeme, tas helt bort. En kan ha en bibelsk og streng lære, men i praksis ser en opp til det fine og moderne. Alt som synes av vanærens dekke, må være langt vekk.

Åndens virkninger er å ha det enkelt og tekkelig og å nøyes med det en har. Høvdingen over luftens makter setter med full styrke inn på å forføre de kristne. Han får dem til å ha så meget som mulig av denne verdens ting, og til en gudsdyrkelse uten personlig offer. Dette lykkes for ham med alle dem som ikke har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Det er også med tidens ånd at intet skal være hellig. Romfareren sa at han ikke så Gud i «verdensrommet». Alt skal tjene det jordisksinnede mennesket tilgode.

Israel forkastet Gud for de ville ha en konge og være lik de andre riker. De fikk sin vilje og måtte sårt høste fruktene. Store deler av kristenheten i dag forkaster Guds lover og bud om et hellig levnet, og en ferd skarpt adskilt fra verden. Det må fortsatt høstes hva som såes. En frukt av frafallet er også dette: «De har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft.»

Menigheten må være et bolverk mot all utglidning, så ikke noe av det djevelske og forførende stoff må få trenge inn. Babel kan ikke leges, og vil ikke leges. En må fly ut fra Babel og ikke røre ved noe urent. I menigheten lyder domsbasunen med tydelig og klar tone om Guds rettferdige dom over all synd og verdslighet. De som har øre å høre med gjør seg rede.

Der hvor frafallets ånd råder, spirer antikrister frem. De har vært innen menigheten, men hvor en ikke bevisst går inn for å fylles med Guds Ånd, drives en inn i Antikristens ånd. Derved blir alle som ikke har elsket Kristi åpenbarelse utskilt. Gud selv tillater at alle de som ikke tar imot kjærlighet til sannheten, blir forført. Det skjer ved tegn og under og ved røken fra avgrunnens brønn. Åp. 9, 1. Røken skulle formørke solen og luften. Det vil bli vanskelig for øyet å se noe edelt og rent, og for hjertet å få ren luft til fornyelse og kraft. En bør ikke ha stort åndelig utsyn for å skjønne at det er kommet temmelig langt. Vi er i de vanskelige tider. 2. Tim. 3, 1—5. Og vi er i det frafall som «først må komme». 2. Tess. 2, 3. Alt som tales og skrives er utsatt for røken fra avgrunnens brønn. Det gullbeger skjøgen byr frem er forherligelse av mennesket og bortforklaring av det guddommelige. Ingen skånes, også barna, fra de kan høre og forstå, angripes av forførende ånder. Under en slik massepåvirkning vokser den nåværende slekt opp. Det er himmelske krefter som må til for å demme opp og til å bekjempe ondskapens åndehær. Kan vi holde hjem og menighet ren så at intet av dette bryter inn?

«Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen.» 1. Tim. 4, 1—6. Paulus’ råd imot dette er å nære seg med troens og den gode lærdoms ord. Det er ikke noe annet råd idag heller. Menigheten kan bare komme igjennom dette frafall hvis den har lemmer som nærer seg med troens og den gode lærdoms ord. Det er det som gjør en sterk og som kan bevare en inntil enden. For ordet: «budet» er Kristus selv.

Frafallet med Guds vrede må komme. Det som er sådd, må høstes. Men mørket får ingen makt over hans legemes lemmer, de som hører ham til. Rom. 8, 9 og Gal. 5, 24.

Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham. Mall. 3, 17.