Alles Fader

Alles Fader.

«Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid.» 1. Pet. 1, 17.

Det er en veldig herlighet at vi kan påkalle Gud som vår Far. Men like meget som det er herlig, er det også alvorlig. Det gir oss en tydelig pekepinn om hvorledes vi bør ferdes iblant alle mennesker, for han er ikke bare min far og vår far, men i videste forstand alles far og dømmer uten å gjøre forskjell.

Han er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. Efes. 3, 15. «En Gud og alles Fader.» Efes. 4, 6. Han er de åndeliges Fader. Men han var også korintiernes Fader, til tross for at de var kjødelige og huset avind og trette, for Paulus kaller dem «småbarn i Kristus». 1. Kor. 3. Gud hadde altså en veldig interesse av dem. De var Guds akerland, Guds bygning og var gjenstand for Guds bearbeidelse.

Ja, selv den fortapte sønn, som levde fjernt fra faderhuset og som satte alt over styr i et ryggesløst levnet, sa da han kom til seg selv: «Jeg vil stå opp og gå til min far». Luk. 15. Og vi leser at hans far «ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.» Gud hadde altså veldig interesse av ham. Gud hadde ikke glemt ham.

Når vi påkaller Gud som vår far, skal vi altså vite at han ikke bare er vår far. Han er i videste forstand alles far. Og han dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning. Derfor skal vi ferdes i frykt, sier Guds ord.

«Overengelen Mikael vågde dog ikke å uttale en spottende dom dengang han trettet med djevelen om Mose legeme, men sa: Herren refse deg!» Judas, vers 9. Hvilket talende eksempel! Hva da med oss overfor hvilken som helst av våre medmennesker! Mikael stred mot djevelen. Og det skulle han også gjøre. Det var både rett og godt. Men han vågde ikke å uttale en spottende dom!

Vi er også kalt til å stride, stride for den dyre tro som er oss overgitt, stride mot skjøkedom og falskhet, avsløre hykleri og bedrag. Og samtidig lyder formaningen om å ferdes i frykt, bl. a. frykte for å uttale en spottende dom. Vi formanes til med saktmodighet å vise dem til rette som sier imot, «om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten.» 2. Tim. 2, 24—26. Når det går riktig galt med en motstander — med en som sier imot — da er ikke kjærligheten skadefro. «Den gleder seg ikke over urettferdighet.» Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.