Jeg var syk og dere så til meg

«Jeg var syk, og I så til meg».

Da Jesus sa dette, eksisterte det ikke noe postvesen. Det er temmelig begrenset hva man kan nå ved personlig besøk, selv i vår tid med alle dens befordringsmidler.

Når vi nå har postvesenet, stiller saken seg for en stor del helt annerledes. Vi kan nå så å si alle ved brev og kort hvor enn de er i denne verden, og med svært små utgifter: 35, 50, 90 øre pluss en 6 a 7 øre til konvolutt og papir.

I kraft av dette, betyr nå Jesu ord for oss også: «Jeg var syk, og I skrev til meg», og: «Jeg var syk, og I skrev ikke til meg.» Vers 43.

Når vi ikke har anledning til å gå, eller reise til den syke, så har vi dog i stor utstrekning anledning til å sende noen ord i posten.

Si ikke: Å skrive er noe av det verste jeg gjør. Det passer i alle fall svært dårlig i denne forbindelse, og er i aller høyeste grad, etter Jesu pålitelige ord, skjebnesvangert. Vers 45 og 46.

Ja, her har vi nok adskillig å dømme oss selv for, jeg antar alle sammen!

«Den som vet (har anledning til) å gjøre godt, og ikke gjør det — han har synd av det.» Jak. 4, 17.

Gud gi oss alle nåde til å gjøre hva vi kan, istedenfor å unnskylde oss, og derved bortforklare det. Vi kan ellers risikere at Jesus, overensstemmende med sine egne ord, kan komme til å bortforklare vår del av den evige herlighet. — — —