Utenfor leiren

Utenfor leiren.

«For de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren, derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.» Hebr. 13, 11—13.

At Jesus led for våre synder og med sitt eget blod gikk inn i helligdommen for å hellige folket — forat de skulle få syndenes forlatelse — er meget forkynt. Men v. 13 er mindre forkynt, at vi skal gå ut til ham utenfor leiren. En del tror de går utenfor leiren når de går ut av statskirken og døper seg, eller når de går ut av et organisert religiøst parti, men det har intet å gjøre med å gå utenfor leiren.

Hva var Jesus utenfor leiren? Han var korsfestet. Hva gjorde han der? Han døde. Å gå ut til ham utenfor leiren, det er å være korsfestet med ham og å dø med ham. Da har vi også løftet om å leve med ham. 2. Tim. 2, 11. Det står i forbindelse med å bryte brødet og drikke av kalken at vi forkynner Herrens død, inntil han kommer. 1. Kor. 11, 26. Og Paulus skriver videre i 2. Kor. 4, 10—11: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» Bare de som dette er sant i, kan si som Paulus skriver videre i v. 17: «For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.»

Jesus sier: Ingen kan være min disippel uten at han hater til og med sitt eget liv. En disippel opptar mesterens liv i seg. Er vi trett av vår egen synd og vårt eget vesen, kan vi hate vårt eget liv. Da er vi ikke tilfredsstillet der i leiren med syndenes forlatelse, men går ut til ham for å dø, så vi ikke lever lenger selv. Gal. 2, 20. Når vi har dette for øyet i trengselen, virker den en fylde av herlighet i overmål på overmål. Jesus lærte lydighet av det han led. Hebr. 5, 8. Bare der utenfor leiren får man denne herlighet. For dem som søker ære og verdens herlighet og forsvarer sitt liv, virker trengselen bare synd og strid.

De i leiren blir helliget ved Jesu blod. Men ingen av dem i leiren som ble helliget ved bukkeblod, hadde selv adgang inn i helligdommen. Heller ikke de i leiren som helliges ved Jesu blod, har adgang inn i helligdommen. «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød.» Hebr. 10, 19—20.

Ved Jesu blod får vi syndenes forlatelse, men i Jesu blod har vi frimodighet til å gå inn i helligdommen. Vil vi følge Jesus inn i helligdommen, må vi også følge ham utenfor leiren. Ved at vi er korsfestet med ham og dør med ham, kan vi i hans blod gå inn i helligdommen.

Jesu blod taler bedre enn Abels. K. 12, 24. Abel var martyr. Hans blod ropte om hevn. 1. Mos. 4, 10. Åp 6, 9—10. Jesu blod taler om tilgivelse og forsoning. Han var i denne betydning ingen martyr. Han var et offer. Han bar seg selv frem som et ulastelig offer. Hebr. 9, 14. Av seg selv fornedret han seg og var lydig inntil korsets død. Fil. 2, 8. Det hele var frivillig. Joh. 10, 18. Det var kjærligheten som drev ham. Dette er veien inn i helligdommen. Jesus innvidde en ny vei dit, og den gikk gjennom kjødet.

I trengselen møter vi det som bor i kjødet, vårt menneskelige liv, og da er valget: Vil vi forsvare det, eller vil vi dø. Skal vi følge Jesus, må det være frivillig. Dersom vi i trengselen gir etter for kjødet, har vi ingen frimodighet til å gå inn i helligdommen. Det ser vi på møtene. De som ikke har seiret, har ingen Åndens åpenbaringer eller frimodighet i sine vidnesbyrd. De kan ved Jesu blod få syndenes forlatelse, men de er ingen Åndens menn som står for Guds åsyn. De derimot som i trengselen har forstått å gi sitt liv frivillig, de har Åndens åpenbaringer og troens frimodighet. De er tjenere. Andre kan finne seg i trengselen, men de føler seg som martyrer. De har ikke glede, og deres vesen vidner mer om at de venter på hevn enn om tilgivelse og forsoning.

De som går ut til ham utenfor leiren — som er korsfestet med ham — de har oppgitt verden og søker ikke ære av mennesker. De søker det som er der oppe, hvor Kristus sitter. De er lemmer på Kristi legeme og har samfunn med ham i hans lidelser, idet de blir gjort lik med ham i hans død. Fil. 3, 10. Og gjennom hans død kan de i hans blod gå inn i helligdommen. Det er å ha del med ham i hans oppstandelsesliv, for de har ikke her en blivende stad, men søker den tilkommende. For alle disse virker trengselen en fylde av herlighet. De er alle sammen lykkelige. Derfor står det i forbindelse med å gå ut til ham og bære hans vanære: «La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn.»

De som sutrer og klager i trengselen, har ingen forståelse av den nye og levende vei. De som går på den, blir alle forvandlet fra herlighet til herlighet. 2. Kor. 3, 18. Alle de er lykkelige og priser Gud.