Nåde

Nåde.

«Med Silvanus, den trofaste bror — det holder jeg ham for — skriver jeg kortelig til eder for å formane og vidne at dette er Guds sanne nåde som I står i.» 1. Pet. 5, 12.

Allerede på apostlenes tid var nåden så forfalsket at det var nødvendig å bevidne at det var den sanne nåde de sto i.

«Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mere enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» 1. Kor. 15, 10.

Her ser vi hva sann nåde kan utrette, og Jesus kom full av nåde og sannhet. Joh. 1, 14. Når nåden har slik veldig makt, så forstår vi at det var om å gjøre for Satan å få nåden forfalsket. Derfor så Judas seg nødt til å skrive og formane dem til å stride for den tro som var overgitt de hellige. «For noen mennesker har sneket seg inn, som denne dom allerede for lenge siden er oppskrevet for: ugudelige, som forvender vår Guds nåde til skamløshet og nekter vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus.» Jud. 3—4.

Den tro som er overgitt de hellige, er troen på seier over vår motstander, djevelen, dvs. seier over synd. Luk. 18, 2—8 og 1. Joh. 3, 8.

De som forfalsker nåden, de setter nåden i stedet for et seirende liv, men den sanne nåde opptukter oss til et seirende liv. Tit. 2, 11—13. De mener å gjøre nåden så veldig stor, så det kommer ikke an på hva vi gjør. Det er nåde alt sammen. Ved nåde blir de frelst, ved nåde skal de bli brud og konger og prester uten å seire, uten å bli dannet til det.

Derfor er det tydelig å se at de som står i den falske nåde, de kommer aldri til seier over synd, de vokser ikke frem til manns modenhet. Ef. 4, 13.

Paulus var ved Guds nåde blitt en veldig apostel, og ved nåden hadde han arbeidet mere enn de alle. Beviset for at man står i den sanne nåde, er at man vokser. 2. Pet. 3, 18.

Det er mange slags lærdommer som fører folk på avveier. Beviset på det er at de lærdommene de forfekter, gagner dem intet. De blir ikke virkelig frigjort fra synden. Men ved den sanne nåde blir vi styrket. Vi får kraft til å seire. Hebr. 13, 9.