Stevnereferat: Sommer 1962

Sommerstevnet.

Vi var samlet ca. 2 000 venner fra 11 forskjellige nasjoner på Brunstad under hovedstevnet. Foruten venner fra Skandinavien med Færøene kom det 135 venner fra Tyskland, 86 fra Holland, 23 fra Sveits, 8 fra Østerrike, 3 fra Frankrike, 5 fra Amerika og 1 fra England.

Alle disse kjære venner reiser ikke denne lange vei som turister, men for Guds ord og samfunnets skyld. De samme kommer igjen så ofte de kan. Vi er takknemlige for Brunstad, hvor vi kan ta imot så mange venner fra inn- og utland.

Guds velsignelse var mektig tilstede. Flere av utlendingene vidnet om at de hadde reist den lange vei for å møte Guds dom til renselse og frelse i dypere grad enn før. De ble ikke skuffet, og de priste Gud for det tveeggede sverd i den levende Guds menighet.

Br Aslaksen åpnet med Sal. 118, 22 og Ap. gj. 4, 11 og flere brødre fortsatte i samme retning. Her er et utdrag av flere brødres vidnesbyrd:

Når det står at Jesus er hovedhjørnestenen, så sier det at det også er flere hjørnestener og andre stener i Guds bygning.

Datidens bygningsmenn, fariseerne og de skriftlærde hadde ikke mere greie på Guds byggverk enn at de forkastet den sten som Gud brukte som hovedhjørnesten. De var hyklere og forsto seg ikke på sannheten. Slike religiøse hyklere har det alltid vært, og alltid har de stått sannheten imot. De spiller rollen som sannhetens voktere midt idet de i sitt hjerte er fiender av korsets ord. «Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig som er hykleri», sa Jesus. Luk. 12, 1.

Gud er mektig vred på alt hykleri og skuespill i forbindelse med Guds rike. Han er selv guddommelig ren, og Jesus var sannheten tvers igjennom. Han hatet hykleri i enhver form.

«Jesus sier til dem: Har I aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten, av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øyne? Derfor sier jeg eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller på denne sten, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.» Matt. 21, 42—44.

De bar ikke frukter som var omvendelsen verdig, og Guds rike ble tatt ifra dem. Slik gjør Gud og i dag.

For alle dem som tror og vil bli frelst i sannhet, er Kristus en dyrebar og kostelig hjørnesten, som angir retningen for hele Guds byggverk med vise og gode lover, livets Ånds lover. — For de vantro er Kristus blitt en snublesten og anstøtsklippe. Denne snublesten ligger i Sion, den levende Guds menighet, det himmelske Jerusalem. Her er det ikke bare tale om syndenes forlatelse, men om seier over synden, lydighet mot alle Jesu bud og lover. Det er derfor mange som i vantro snubler mot Ordet, og slike kommer jo ikke inn på Sion, så de blir levende stener i Guds hus. Se 1. Pet. 2, 4—9. De vil ikke høre tale om et personlig liv i alle Kristi dyder. De som her forherder sitt hjerte og ikke vil gå inn i Kristi liv, de faller på stenen og blir knust. Men de som forherder seg i den grad at de blir bitre motstandere og bekjemper sannheten, de blir smuldret til støv, dvs. det vil gå dem forskrekkelig ille. Det kan vi se mange alvorlige eksempler på i 2. Pet. 2. kap. Vi ble formanet til å lese dette kap. grundig igjennom. «Men dommen over dem er fra gammel tid ikke ørkesløs, og deres fortapelse sover ikke.» Vers 3.

Det trenges hos oss alle en stadig dypere renselse fra hykleri, fra å forestille det hele annerledes og bedre enn det er. Leter vi i Guds lys, så skal vi stadig finne noe å dømme hos oss. Erkjenner vi sannheten, så skal sannheten frigjøre oss, sa Jesus.

«Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud.» 1. Pet. 2, 4. Kristus ble forkastet av menneskefornuften. Tro og fornuft er to veldige motsetninger. Guds hus blir oppbygget utenfor leiren, og alle levende stener blir forkastet av «mennesker». Alle religiøse organisasjoner som er bygget opp etter menneskefornuften, kommer i fiendskap til dette Guds hus. Gå hvor som helst, bare ikke dit, sier de.

«Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse.» 1. Pet. 2, 1. Alt dette og allslags bevisst synd må avlegges før det kan bli tale om vekst og fremgang i Kristus.

Menigheten skapes ved Guds ord, som blir liv og herlighet i den enkelte. Vi blir da et kongelig presteskap som blir istand til å forkynne hans dyder som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys. V. 9.

Gud har aldri anerkjent annet enn to slags presteskap. Det er det levittiske og melkisedekske. Alt annet har vært og er forkastelig menneskeverk. Les Hebr. 7.

Vi er utvalgt til å være et kongelig presteskap. Vi kan ikke være prester i den nye pakt uten samtidig å herske som konger i Åndens kraft over kjødets lyster og begjæringer. — Hvor har denne sin lærdom ifra, sa de om Jesus. Den nye pakts prester blir utdannet i livets skole ved den Hellige Ånd og ikke på bibelskoler og universiteter.

2. Kor. 2, 14—17. «Men Gud være takk som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!» I en bibeloversettelse står det at vi føres frem i triumf. Har vi det slik, da kjenner vi seiersvissheten i vårt hjerte lenge før fristelsene og prøvene kommer. «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser.» Jak. 1, 2. Det er å triumfere over synden. Vi må styrke oss i Herren vår Gud lenge før vanskelighetene kommer, så vi kan gå inn i dem med en levende tro og seiersglede.

Mange sier at de har seier i Kristus. De mener da at Kristus seiret i deres sted. I dagliglivet er det synd og nederlag. Slike blir med skam stående igjen når Kristus kommer. 1. Joh. 2, 28—29. Gal. 5, 21.

Dødens brodd er synden. 1. Kor. 15, 56. Det ser vi når folk skal dø, da kjenner de dødens brodd som er synden. De bekjenner sine synder og ber om tilgivelse. Når de har fått renset seg fra synden, da har de fått dødens brodd vekk, og de dør lykkelig. Når brodden er vekk, har døden mistet sin seier.

Men skal vi bli med i opprykkelsen, så er det ikke nok å få dødens brodd i samvittigheten vekk. Vårt legeme må være en bolig for den Hellige Ånd. Rom. 8, 11—12. Da møter vi denne dødens brodd i legemet, det er den annen lov i lemmene som strider mot loven i mitt sinn. Rom. 7, 23. Døder jeg da legemets gjerninger ved Ånden, da skal jeg leve.

Denne dødens brodd i legemet møter jeg når jeg fristes. Jak. 1, 14. Når jeg drages og lokkes av mine lyster, har jeg anledning til å lide i kjødet og bli ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1. Da får vi del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Det er bruden som Jesus skal hente.

Seirer man ikke i fristelsens stund, så kommer dødens brodd — synden — inn i samvittigheten, og man mister forbindelsen med Gud. Da har døden makt.

Hovedstevnet var slutt onsdag middag 11. juli. Mange av utlendingene reiste da til Brevik, hvor de var innbudt til forskjellige venner. Der var også bl. a. br. Aslaksen og Andreas Nilsen, og det ble møter og herlige samvær. Andre av utlendingene ble med til Lervik ved Fredrikstad en av dagene hvor det også var velsignede samvær. Vi leide en liten passasjerbåt som på tilbakereisen la inn til bryggen på Brunstad. Mellom stevnene var det møter om kveldene og ekstra samvær for barn.

Barnestevnet fra 14.—18. juli ble også veldig herlig. Det store er at barna har slik glede i Guds ord. Det var ca. 400 barn i alderen 9—16 år, og omtrent alle vidnet og bad. Været var ekstra fint, så barna frydet seg også ved lek og bading.