Ektefolk

Ektefolk.

Skriften taler tydelig og enkelt til ektefolk om deres innbyrdes forhold, og når det som er skrevet går levende opp for oss, er det en underlig visdom Skriften åpenbarer.

Kvinnen er det svakere kar, og mannen, om han enn er svak, har mer styrke til det gode. «Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres.» 1. Pet. 3, 7.

«Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt.» 1. Pet. 3, 1—2.

Det som har brakt ektefolk sammen og som er den bærende kraft i samlivet, er kjærligheten. Sålenge den bare består i menneskekjærlighet, er den, som alt annet som mennesket kan prestere, varierende og uholdbar. Men den kjærlighet som Skriften taler om, er Kristi kjærlighet, og den har alle gode krefter i seg, så den er langmodig og velvillig, den bærer ikke avind, brammer ikke, oppblåses ikke. Den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde, den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet, den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 1. Kor. 13, 4—7. Med sådanne virkende krefter blir ekteskapet slik som Gud har villet det, og til felles glede for alle. Det er synden som ødelegger, men Kristi kjærlighet fordriver synden, så man kan leve i herlig overensstemmelse med hverandre.

Kvinnen er det svakere kar, og som sådan ligger det nær for henne å gi etter i fristelsen. Men så har hun mannen som kommer henne til hjelp. Han er ikke sterkere for å hovere seg eller bramme, men for å utfylle den annens svakhet, så det blir harmoni.

Man kan ikke følge menneskelig tankegang her, men må følge Guds vilje til enhver tid, da blir alt velsignet. Gud har sine bestemte lover i ekteskapet som i alle andre forhold. Disse går ut på å lære og å fremme det gode. Alle misforståelser blir altså løst etter kjærlighetens lover, og den som kjenner virkningen av kjærlighetens lov, vet hvilken glede det alltid gir å følge den.

Det som før var sårt og bittert og virket nedtrykkende og ondt, er nå ved Guds nåde blitt til det motsatte.

Mannen, som tross sin svakhet, allikevel er sterkere enn hustruen, skal drive bort alle mørke skyer og fornemmelser ved å følge livets Ånds lover. Disse virker at han elsker, bærer, før og varmer, tilgir og tåler, og at han som hode er foregangsmann i det gode.

Når alle disse velsignede Guds ord er blitt kjød i mannen, forsøker han ikke lenger å være god på trelldoms vis, men av hjertet fryder seg i disse livssalige Guds forordninger og tjener hustruen etter Jesu Kristi formaning. Da er det blitt virkelig som Ordet har sagt, at mennene er skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, ingen har noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom og Kristus gjør med menigheten, for vi er hans legemes lemmer. Efes. 5, 28—30.

Når mannen inntar denne plass i hjemmet, utfyller han sin oppgave, ikke ellers.