De eneste medarbeidere som er blitt meg en trøst

«De eneste medarbeidere som er blitt meg en trøst.»

Har du noen gang stanset alvorlig for denne alvorlige uttalelse?

Hva da med alle de andre??? Det gjelder altså ikke bare predikanter, men slike som apostelen Paulus kalte for medarbeidere. Han betraktet nok ikke hvem som helst som medarbeider!

Peter skriver så betegnende: «Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» 1. Pet. 4, 18. Og når man da ikke er så helt rettferdig i sitt liv, og foruten å forkynne evangeliet også søker sitt eget, og er opptatt med å søke og forsvare sin egen ære f. eks., og har lett for å få imot noen, og forgår seg av og til mot brødre uten å gjøre det godt igjen osv. — da er det langt fra at man holder mål, og da er man til sorg istedenfor til trøst for enhver sann Guds medarbeider.

Men det fantes altså dengang de som var apostelen til trøst, slike som han alltid kunne tenke på med stor glede og dyp takknemlighet.

Tenk hvor stort når det er slik med Guds medarbeidere! Det er slike som alltid er i det rette sinn og i den rette ånd, og som alltid er på rette bølgelengde!, som man alltid vet hvor man har, som aldri tar feil standpunkt. Det kan også gå godt med slike som ikke holder dette mål. Men de står dog i en annen klasse. Slike bringer altså avvekslende glede og sorg. —

Måtte enhver strebe etter alltid å være til trøst og glede. —