Hvem vil sette lyset i staken?

Hvem vil sette lyset i staken?

«Men den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, således som profeten sier — —.» Ap. gj. 7, 48—49.

Man skulle tro, når man ser på de kirkebygg som de forskjellige religiøse partier har bygd, at de ikke hadde visst om dette skriftsted. De tigger penger til misjonsarbeide og de fattige, og så legger de ned tusener og millioner på å utsmykke et forsamlingslokale og bygge tårn osv. på kirker. De setter sin ære i at kirken er vakker og kostbar og stor i menneskers øyne — det som er en vederstyggelighet i Guds øyne. Luk. 16, 15.

«Sett ikke eders lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel! Men dersom I bedrer eders veier og eders gjerninger, da vil jeg la eder bo på dette sted.» Jer. 7, 4—7.

Det var også slik i gammel tid. De satte sin ære i det hus de hadde bygd for Gud, istedenfor å lyde Gud. — I dette bedrag lever tusener av mennesker. Selvfølgelig kan ikke sammenkomstene i slike hus bli levende. Det er en dødningeforsamling, og som en har sagt: Deres religiøse seremonier er deres liksvøp. Det har ingen likhet med hva som skrevet står: «Hvorledes er det altså, brødre? Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: la alt skje til oppbyggelse!» 1. Kor. 14, 26.

Eller som det står i 1. Tess. 5, 11: «Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I og gjør!»

Her ser vi at det er liv — det er et legeme. Det er det som er menigheten, slik som det står i Ef. 4, 15—16: «Men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hovedet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især.»

Dette er den apostoliske, bibelske menighet og liv. Kirkeseremonier med en prest eller predikant, mens de andre sitter der uten noe budskap og gjerning, er dødningeforsamling med gudfryktighets skinn uten kraft, slik som apostelen sier det skal være i den siste tid, og som vi skal vende oss ifra. 2. Tim. 3, 1—5.

De står vel alle frem i sine kirker og lokaler og sier: «Vi er frelst — og så tenker I at I fremdeles kan gjøre alle disse vederstyggelige ting?» Jer. 7, 10. De regner med at bare de tror at Jesus døde for dem på Golgata, så dekker nåden deres liv, uansett nesten hvordan de lever. Når man ser og hører på alt dette, kan man lett forstå Jesu ord: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden.» Luk. 18, 8.

Man tror det uttrykket: En gang frelst, alltid frelst, som om det står i Bibelen. Nei, der står det: «For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø.» Rom. 8, 13. Det nytter ikke å si: «Jeg er frelst, jeg er frelst», når man lever etter kjødet. Nei, da skal man dø, hvem en så er. Bare de er Guds barn som lar seg drive av Ånden. Rom. 8, 14.

Vi lever i en mørk tid. Det største bedrag som finnes, er et skinn av gudsfrykt uten kraft. Men hvor er de som vil stille seg i gapet? Slik har Gud også spurt før i frafallstider. Esek. 22, 30. Men det står så sørgelig: «Og han så at ingen trådte frem, og han undret seg over at det ingen var som førte hans sak.» Es. 59, 16.

Slik må man også undre seg når man ser all denne vederstyggelighet, at ingen står frem og taler Guds ord — setter lyset i staken. Det er ikke bare det at de ikke setter lyset i staken, men kanskje de til og med blir forarget på dem som setter lyset i staken.

Måtte Jesus også i denne tid av religiøst mørke finne en flokk som strider for den tro som er overgitt de hellige. Jud. 3—4.