Å høre hva Gud vil og tro det

Å høre hva Gud vil og tro det.

Og alt folket så og hørte tordenen og luene og basunlyden og fjellet i røk; og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte. Og de sa til Moses: Tal du med oss, så vil vi høre; men la ikke Gud tale med oss, forat vi ikke skal dø! Men Moses sa til folket: Frykt ikke! Gud er kommet for å prøve eder, og forat frykt for ham skal være over eder, så I ikke synder. 2. Mos. 20, 19—20.

Folket var redde, de skalv og holdt seg langt borte. Deres synder gjorde dem redde, for de så ikke Gud som den han var, en forbarmende Gud, som ville redde og frelse, men som en hevnens Gud, som ville straffe dem. For en kolossal misforståelse. Man kan ikke se, fordi man ikke hører og ikke tror. Det ligger en omvendelse i det å tro at Gud er vår hjelper.

«Men én gang taler Gud, ja to ganger, hvis mennesket ikke akter på det. I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem, for å få mennesket til å la sin gjerning fare, og for å utrydde overmotet hos mannen.» Job 33, 14—18.

Alt dette gjør Gud fordi han elsker menneskene og vil redde dem ut av syndens makt og dens følger.

Det gjelder for Gud å få mennesket til å høre og tro også i dag. De som hørte på ham og gjorde hva han sa, kunne han bruke, og han velsignet dem, og de ble til velsignelse for mange mennesker og slekter.

Overmotet må utryddes, det er et fullstendig stengsel for Herrens arbeide. Ordet sier jo at Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Jak. 4, 6. Måtte alvoret fylle hver og en i dette, så ville det merkes i mange ting. Herren kunne ikke hjelpe den stolte, uten at han forlot sin stolthet og vendte sitt hjerte til å høre hva Herren sa.

«Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot. Det er bedre å være ydmyk sammen med dem som er i nød, enn å dele bytte med de overmodige. Den som akter på ordet, skal finne lykke, og den som setter sin lit til Herren, er salig.» Ordspr. 16, 18—20.

Det er hørende ører som trenges, og Herren spør etter slike, for de kan han frelse og hjelpe. «Den som har øre, han høre!» Matt. 11, 15. «Hvem av eder vil heretter vende øret til dette, gi akt og høre på det?» Es. 42, 23.

Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn og Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det lite. 1. Sam. 3. Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var. Gud ropte på Samuel og han svarte: Ja, her er jeg, men han trodde det var Eli som ropte, og han gikk til ham tre ganger etter at Gud hadde ropt på ham. Da forstod Eli at det var Herren som ropte på gutten. Og Eli sa til Samuel: Gå og legg deg, og blir det ropt på deg, så skal du si: Tal Herre, din tjener hører. Og Samuel gikk og la seg på sin plass. Da kom Herren og stod der og ropte nå som før: Samuel, Samuel! Og Samuel sa: Tal, din tjener hører! Da sa Herren til Samuel: Nå vil jeg gjøre noe i Israel så det skal ringe for begge ørene på hver den som hører derom. Les 1. Sam. 3.

Herren talte til Samuel og han hørte. Eli hadde Gud talt til mange ganger, men han hørte ikke, slik at han rettet seg etter det. Nå uttalte Herren en veldig dom over Eli, og han talte om det til gutten Samuel. Herren hadde funnet en som hørte, og derfor kunne han betro seg til ham. Det er ved sådanne Guds sak har fremgang. Disse vidner både om at det er en Gud, og at han makter å føre et menneske frem til en så opphøyet stilling som å være hans medarbeider. Lovet være Gud og Lammet!