Hvem er under budet?

Hvem er under budet?

«Er I avdød med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir de eder da, som om I levde i verden, slike bud: Ta ikke! smak ikke! rør ikke!» Kol. 2, 20—21.

De som ikke er avdød med Kristus, de må ha slike bud. Hva betyr det så å være avdød med Kristus? Det forklares videre i Kol. 3, 1—3. Da står ens hu til det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd, og ikke til det som er på jorden. Da har man oppgitt alt.

Den som er død, eier ingen ting. Han har heller ingen krav. Når vi likevel eier en hel del jordisk, så har vi fått det i tilgift, ikke for å eie det, men som husholdere.

Blir det talt om gavmildhet, så kommer de som eier noe, under loven. De føler et press over seg til å gi mer. Den som er død med Kristus, kjenner ikke det presset. Han har ingen ting å gi bort, men han har noe å husholderere over. Han kan være mer eller mindre lat eller dårlig husholder. Som husholdere trenger vi å vekkes og formanes. Det kan være enkelte områder man helt eller delvis forsømmer, og man trenger å bli vekket. Skal man da gi mere i en retning enn man har gjort før, må det nødvendigvis bli mindre på andre felter, hvis det er sant at man har oppgitt alt og bare er husholder. Ap. gj. 6, 1—3.

Den som gir tiende, er ikke død med Kristus, derfor kan han gi løfter om å gi mer. Han eier nu tiendedeler som han kan gi av. Han kommer under budet når det blir talt om gavmildhet. Jesus kom ikke for å gi tiende. Han kom for å tjene og gi sitt liv.

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv.» Gal. 2, 20. Det var Paulus’ vidnesbyrd. Den som ikke lever selv, kan ikke komme under budet, men han trenger å bli formant. For om vi har oppgitt alt, er det etter vårt hjerte og sinn, men vi har fremdeles et kjød hvori det ikke bor noe godt. Rom. 7, 18. Og Paulus formaner de som er død med Kristus: «Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse.» Kol. 3, 5.

Det er vekst og utvikling i Kristus, og vi er ikke i Kristus før vi dør med ham. Da kan vi vokse i alle Kristi dyder. «Mot slike er loven ikke.» Gal. 5, 22—23. Etterhvert som jeg vokser i Kristi dyder, blir husholdningen mer fullkommen, og vi har den formaning å skride frem mot det fullkomne og å jage etter det fullkomne. Hebr. 6, 1. Fil. 3, 12.

Det jordiske Gud har gitt oss å husholderere over, er en prøve på vårt sinnelag og er derfor av aller største betydning. Kan vi ikke dømme i timelige ting, kan vi heller ikke være med Kristus og dømme verden. 1. Kor. 6, 2—3. Luk. 16, 9—12.

Når vi skal arve med Kristus, da får vi noe til eget eie. Rom. 8, 17. Det er sanne skatter som vi får beholde i all evighet. Alle jordiske skatter som vi nå har, må vi i alle fall gå ifra før eller senere, derfor er de urette skatter. Er vi ikke kommet til troen på Kristus, føler vi det bestandig som et trykk når det blir tale om å oppgi og gi bort, og den rike mann gikk bedrøvet bort. Å følge Jesus og beholde sin skatt, gikk ikke, og det går heller ikke i dag. Matt. 19, 21—24.