Så vi ikke atter legger grunnvollen

«Så vi ikke atter legger grunnvollen»

Når man skal bygge et hus her i verden, legger man vanligvis grunnvollen én gang, og bygger så videre. På det åndelige område har dårskapen ingen grenser! Der kan man atter og atter holde på med å legge grunnvollen gjennom årtier, helt til det siste!

Dette er jo fullkomment meningsløst!? Men hva skulle man jo ellers gjøre? Det er jo tydelig å høre og se at man i det hele tatt ikke tror på noe åndelig byggverk, selv om man drømmer og fabler om det.

Man holder stadig på med begynnelsesgrunnene og blir aldri ferdig med disse. Om igjen i det uendelige. Og om man ikke stadig hører om disse på hvert møte, kan man kjenne seg forlatt og fortapt! Dette viser med all tydelighet at man til og med vakler i sin tro på disse.

Hvis man da hører brødre som har fulgt formaningen i Hebr. 6, 1—3, fristes man til å tenke at disse i det hele tatt ikke tror på forsoningen og alle begynnelsesgrunnene i Guds ord! Dette er fullk. meningsløst. Man tror på langt mer enn grunnvollen! Den er lagt, det er i orden, og man bygger ivrig med tro, håp og kjærlighet videre. Og da taler man selvsagt nettopp om dette, slik som vi finner overalt i alle apostlenes brever!!! — — —

Når man står utenfor et hus, da er det naturlig å tale om dets ytre, men når man befinner seg i huset, da taler man om innholdet i huset.

Når man er i Kristus, da taler man svært gjerne om det som er i ham — hans vesen og sinn, og alle hans dyder, og blir aldri trett av dette, for man blir jo selv forvandlet — ved levende tro — til just det samme!!! Ære være Gud! På hollandsk står det i Hebr. 5, siste del, at når man fremdeles er blitt stående ved begynnelsesgrunnene etter mange års forløp, da har man ikke forstand på den rette forkynnelse!!!

Meget betegnende! Og dette trass i at denne forkynnelse står tydelig definert i Guds ord! f. eks. i 1. Pet. 2, 9:

«. . . forat I skal forkynne hans dyder.»

Men nå kommer det endelig avgjørende, nemlig vers 3. Og da blir saken alvorlig! «Og dette vil vi gjøre, gå forbi barnelærdommen om Kristus, og jage mot det fullkomne, om Gud gir lov til det.»

Hva skal dette bety? Får ikke lov? Nei, det ser vi jo med all tydelighet, både her av Ordet, og i praksis blant de troende.

De fleste, dessverre, er usigelig langt borte fra å jage etter det fullkomne, det guddommelige.

Og dette kan vi trygt slutte med å undre oss over! De har altså ikke fått lov. Og hvorfor ikke? De har ikke sinnelag til noe slikt! Det er for dem noe ukjent og fremmed. Og blant slike finner man alltid arge motstandere, store syndere og avindsmenn.

Fordi det ikke er lykkes for dem selv, oppstår den grumme avind i deres bryst når de hører og ser at det er lykkes for andre. De blir bitre og rasende. Derved har de jo til fullkommenhet avslørt sitt dårlige sinnelag.

Dette har vi jo opplevet gjennom mangfoldige år. —

Og det er særdeles betegnende hva det står i Matt. 27, 18: «For han visste at det var av avind de hadde overgitt ham til ham.»

Det er jo Guds sak å greie opp med alt dette. Og han gjør det også!

Vi må storlig glede oss over alle de som har øre for livets sannheter, og sinnelag til å følge dem for hvilken som helst pris! Høylovet være Gud!