Se alvoret!

Se alvoret!

«Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor ihu hva du er falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger! ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender deg.» Åp. 2, 4—5.

Det er veldig alvorlig å ha forlatt sin første kjærlighet, ja det er dødsens alvorlig, ingenting kan oppveie det. Denne mann dette skrives til hadde vært en ypperlig, førsteklasses broder med gjerninger gjennomstrømmet av den første, rene, glødende kjærlighet til Gud og mennesker. Han var heller ikke, da han fikk dette brev, noen dårlig broder menneskelig sett. Tvertimot, han arbeidet meget for Gud med tålmodighet og utrettelighet. Han prøvde ånder og hadde nok også et fullkomment kjennskap til hele læren. Men tross alle disse hans gode egenskaper, var han i Guds øyne falt så dypt at det var bare ett han hadde å gjøre: omvende seg og gjøre de første gjerninger. Det var ikke bare hans arbeid og gode dyder som ikke var «helt fullkomne», nei de var helt ubrukelige. Det var selve mannens hjerte og sinnstilstand som måtte fornyes helt fra bunnen av.

Først det naturlige, så det åndelige. Det hender at det ekteskap som har begynt i en inderlig varme og hengivenhet for hverandre, etter års forløp har stivnet til is. Utadtil har det sett bra ut, men ektefellenes hjerter har vært mange mil ifra hverandre. Slik var det gått med denne manns hjerteforhold til Kristus. Det var kjølnet helt, varmen var gått over til gjerningene istedenfor å være i Kristus.

Det er veldig alvorlig, kjære brødre og søstre, la oss prøve oss innfor han som har øyne som ildsluer og som ransaker hjerter og nyrer. En kan lese Guds ord regelmessig men ikke gripes av det. En kan gå punktlig og presist på alle møter, men en har ikke en inderlig lengsel til det. En ser ikke lenger Guds kunnskap i Jesu Kristi åsyn stråle frem fra brødrene. Men hvorledes var det når en var nyomvendt og brennende i Ånden? Brente ikke våre hjerter i oss ved tanken på brødrene? Hvor levende interessert en fulgte med for å få med alt. Ordet var som honning av klippen og som balsam for åpne sår. Har en det ikke slik som ånden er i disse eksempler, så er det frafall. Enda denne mann hadde falt så dypt, han hadde vendt sin kjærlighet fra skaperen og til det skapte, så var ikke hans lysestake flyttet.

Her får vi samtidig et innblikk i Guds uendelige langmodighet og kjærlighet til menneskene. Frafallet hadde vel gått så smått og fint for seg etter alle djevelens kunstgrep at han var seg ikke sin sanne tilstand bevisst, før han fikk brevet fra Jesus.

Derfor er det godt med enhver tale en får høre som det er sverd i. Det er stort at Gud har betrodd oss å komme til lysestaken. Bevares vi i den første kjærligheten, får vi gå på veien som går inn i det aller helligste. I forgården er det ingen lysestake, der belyses bare synden når den kommer ut som gjerning.