Hvor står vi?

Hvor står vi?

«For skjønt I etter tiden burde være lærere trenger I atter til at en lærer eder hva som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.» Hebr. 5, 12.

Dette er lastende ord og belyser et forhold som viser at tiden ikke var benyttet etter Guds vilje. Det er hellige brødre det skrives til (kap. 3, 1). Brødre som ved Guds nåde hadde fått del i et himmelsk kall, og som etter Guds rimelige forventning skulle vært faste og urokkelige i troen, og dugelige til å lære andre. 2. Tim. 2, 2. Men, isteden så trengte de atter til å få høre de første grunner i Guds ord. De var som barn og tålte ikke annet enn melk. I denne refselse ligger et stort alvor, når en tenker over de muligheter og den bearbeidelse de hadde fått.

Når en kommer innom i et hjem og ser en baby med en rangle er det naturlig, men om en kommer igjen ti år etter og ser det samme barn med ranglen, da er det noe galt. Slik er det også i åndelig forstand med hver den som bare får melk. Man daler ned fra det kall man var grepet av og til et menneskelig og naturlig plan. I Judas, v. 6 står det om noen engler som ikke tok vare på sin høye stand. Når det blir svikt i den daglige troens strid, oppsluker djevelen det livet som skulle finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Pet. 1, 7.

Først det naturlige så det åndelige. 1. Kor. 15, 46. Den nyfødte får melk og siden fast føde. Den nyomvendte skal ha melk, så manna og så den skjulte manna. Åpb. 2, 17. Det er når en ikke vil ha noe annet enn melk at en aldri får fast føde og da heller ikke åndelig sans. De blir barn og ukyndige i rettferds ord. Når man skal håndheve rettferdighet må man være kyndig.

Vi er da med blant vennene, kan en si, og det er nok riktig, men til hvilken flokk av vennene hører en. Det må være partier iblant eder, forat de ekte kan bli åpenbare iblant eder. 1. Kor. 11, 19.

Formaningen om at en etter tiden skulle vært lærer og tålt fast føde, må tas alvorlig og gjennomføres. For det er etter våre ord vi skal kjennes rettferdig og etter våre ord vi skal fordømmes. Mat. 12, 37. Her må enhver prøve seg selv. Fast føde gjør en åndelig. En blir som Sions fjell som står evindelig. En har føde i sitt hus for seg selv og alle som hungrer.

Må Gud hjelpe oss til selvprøvelse, så vi ser hvor vi står. La oss alltid være midt i menigheten der hvor den faste føde er, og hvor vi blir faste og støe.