La den som gjør urett fremdeles gjøre urett

«La den som gjør urett fremdeles gjøre urett,

og den urene fremdeles bli uren . . . .» Åp. 22, 11. Vi skal la lyset skinne for menneskene, men absolutt ikke diskutere med dem. Diskusjon er en uåndelig fremgangsmåte som alltid er forkastelig. Det riktige, åndelige, og Gud velbehagelige, er alltid nøye å følge livets Ånds lover, i dette tilfelle mottagelighetens lover, d.v.s. hungerens, tørstens og fattigdommens lover. Da blir det som det står i vers 17 i samme kapitel: «Og den som tørster, han komme.» Og som det videre står i samme vers: «Og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!»

Vi må respektere hvert voksent menneskes frie vilje. Det gjør Gud. Derfor er det det fullkomne. Når de ikke vil, da skal de få være i fred, både uomvendte og omvendte som for tiden ikke er mottagelige, som ikke har hunger og tørst etter frelse, etter rettferdighet, etter helliggjørelse. —

Det riktige er å bære sorgen over deres uimottagelighet, lide i stillhet, vente og bie tålmodig, håpe, tro og elske, og gi akt på, etter hvert som tiden går, om det skulle være inntrådt noen forandring i retning av mottagelighet, for da å stå til tjeneste. —

Det som er særdeles vanskelig, er hvis man har voksne barn som ikke har hunger etter frelse, eller etter helliggjørelse, da å respektere deres frie vilje, og lide og bie i stillhet. Om man da vil påskynne deres frelse, mener man det vel godt, men risikerer at man gjør vondt verre, så de kommer enda lenger på avstand. Gud vil ha menneskenes gjenkjærlighet. Han vil ikke ha slaver.