Å synde av vanvare

Å synde av vanvare.

«For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø, men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 13.

Her omtales to viktige ting som i vesen og innhold er forskjellig som natt og dag. Det ene er å gjøre bevisst synd, det annet er å hate og døde legemets gjerninger. Lønnen for det første er døden, lønnen for det annet er evig liv. Men mellom dette å seire over bevisst synd og å døde legemets gjerninger, kan det også fremkomme gjerninger gjort av vanvare eller uaktsomhet. Slike gjerninger behøver ikke å fremkomme, de kan unngås ved å våke og be.

I den gamle pakt hadde de lover og bud for hvorledes slike forhold skulle behandles. «Når noen uten å vite det synder mot noe av Herrens bud og gjør noe han har forbudt å gjøre, og han således har ført skyld over seg, og det ligger misgjerning på ham.» 3. Mos. 5, 17. Da måtte det bæres frem skyldoffer, så en kunne få forlatelse, en var skyldig for Herren. Disse gjerninger var ikke «åpenbar synd», for de var gjort i vanvare, uten forutgående fristelse. Allikevel var det ingen unnskyldning for dem. Det bud som en overtrådte uten å kjenne, det kunne ved iver og gudsfrykt vært kjent. Det en gjorde av vanvare kunne ved årvåkenhet vært unngått.

Et eksempel på vanvare kan være å tale for lenge, for en vet på forhånd at det er galt. En er ivrig og brennende i Ånden, men blir tatt tilfange av sin tilbøyelighet. En var ikke klar over det før etterpå at en hadde opptatt tid på andres bekostning. Det kunne vært unngått ved å gi akt på seg selv og på læren 1. Tim. 4, 16, derfor trenges det forlatelse. Av vanvare kan en også komme til å uttale ord som virker nedbrytende, istedenfor oppbyggende. Slik kan en med god samvittighet tro at en bare gjør legemets gjerninger. Ved å leve i Ånden og å vandre i Ånden, unngår en slike gjerninger.

Når den gamle pakt tok det så nøye med skyldsspørsmålet av de gjerninger en ikke visste var gale, så vet vi at den nye pakt er ikke mindre nøye. Det en gjør av vanvare som ved gudsfrykt kunne vært unngått, blir finere grader av å leve etter kjødet. Her må det doms og renselses Ånd over ens eget jeg for å komme videre frem.

Når en varm og brennende broder avlegger et vekkende og oppbyggelig vidnesbyrd, men etterpå finner noe å dømme hos seg, da kan en si det var en legemets gjerning. Hensikten var å gjøre det fullkomne, men en blir tatt tilfange av den annen lov i lemmene. Rom. 7, 23. En bør ikke ha tilgivelse, for det var ikke overtrådt noen lov som på forhånd kunne vært kjent.

Ved troskap og hengivenhet til Gud går det an å leve slik at en ikke mere har noe med kjødets gjerninger å gjøre hverken de finere eller de grovere. Men bare dette: å leve og vandre i Ånden, og døde legemets gjerninger ved Ånden.