Guds første og andre åpenbaring.
«Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg, men den som elsker meg, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
Det er ikke alle som har Jesu bud. De fleste mennesker er uvitende, selv om de har lært eller lest noe om dem. Jesu bud må man få åpenbart, om man skal ha dem. Det er kallet fra Gud, men ikke alle kalte blir utvalgt, selv om også kallet i seg selv er en utvelgelse. Først når man har vært lydig mot kallet, kommer man til utvelgelsen, Jesu og Faderens andre åpenbaring, at de kommer og tar bolig hos oss.
I den tiden mellom den 1. og 2. åpenbaring har Satan det travelt for å villede oss og bringe oss til tvil. Det er i denne tiden man er i anfektelser og som mange faller ifra. De som lever i tro og er trofaste mot kallet, de viser derved at de er sanne i hjertets dyp og elsker Jesus. Da kommer de til den 2. åpenbaring. De er blitt grunnfestet og er kommet frem til en prøvet tro. 1. Pet. 1, 6—7. De er gått inn til hvilen. Hebr. 4, 3.
Slike kan også falle ifra, men det er uhørt sjelden. Det står dog slik: Den som er tro inntil enden, han skal bli frelst. I Åp. 17, 14 ser vi hvem som tilsist skal være med Lammet. Det er «de kalte og utvalgte og trofaste.»
Leser vi i Det gamle testamente, som er skrevet oss til lærdom, kan vi tydelig se dette. I 1. Mos. 12 leser vi at Gud åpenbarte seg for Abraham. Da fikk han Guds bud og løfter. Lot fulgte med, men han hadde ikke fått Guds bud. Det var en prektig mann det også, 2. Pet. 2, 7—8, men det var allikevel en veldig forskjell. Slik er det også mange troende i dag som følger med. De kan være prektige mennesker, dog er de jordisksinnet og har ikke Guds bud.
Abraham fikk flere slike åpenbaringer hvor han fikk Guds bud og løfter. Men i kap. 22, 12—18 ser vi han kom til den andre åpenbarelsen. Da fikk han bare løfter. Før het det: Gå ut! Vandre for mitt åsyn, så vil jeg velsigne deg. Nå derimot, sverget Herren ved seg selv, og sa: «Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg - - -» Hebr. 6, 13—15.
Vi leser om flere slike, bl. a. David. 2. Sam. 7, 8—21.
Men vi leser også om flere som fikk den første åpenbarelse, men sviktet og kom ikke til den andre, bl. a. Saul. Han sviktet i den prøven som skulle ha stadfestet hans kongedømme, og han mistet det! 1. Sam. 13, 11—14 og K. 15, 19—28.
Ved den første åpenbarelse åpner Jesus døren for oss inn til veldige løfter med en uutsigelig herlighet ved å gi oss budene. Da er det kolossalt sørgelig at slike skal svikte og gjøre Guds råd med seg til intet. Luk. 7, 30.
Vi leser f. eks. om Jeroboam. Gud åpenbarte seg for ham gjennom profeten og sa:
«Og hvis du hører på alt det jeg byder deg, og vandrer på mine veier og gjør hva rett er i mine øyne, så du holder mine lover og bud, således som min tjener David gjorde, så vil jeg være med deg og bygge deg et hus som står fast, likesom jeg gjorde for David, og jeg vil gi deg Israel!» 1. Kong. 11, 38.
Tenk her for et kall og for en herlighet som var blitt åpnet for ham, hvilke muligheter han fikk ved budene. Men hvor skrekkelig er det ikke å lese hva Gud senere måtte si til ham:
«Derfor vil jeg føre ulykke over Jeroboams hus og utrydde av Jeroboams ætt alle menn, både umyndige og myndige i Israel, og jeg vil feie etter Jeroboams hus, som en feier skarnet bort, inntil det er aldeles ute med ham.» 1. Kong. 14, 6—11.
Må Gud mektig velsigne hver især som har fått hans bud, til å være tro inntil enden. Det hjelper ikke om man er betrodd meget og har vunnet seg et godt stade. Er man ikke tro til enden, kan man komme til å få høre slike ord som Eli:
«Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Vel har jeg sagt: Ditt hus og din fars hus skal ferdes for mitt åsyn til evig tid. Men nu lyder Herrens ord: Det være langt fra meg! Dem som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme.» 1. Sam. 2, 30—36.
Av dette ser vi hvor herlige og dyrebare de er som kommer til det at Jesus og Faderen kommer og tar bolig hos dem, og som er trofaste inntil enden.