Stevnereferat: Ungdom/barn 1961- Brunstad

Barnestevnet

samlet i år flere barn enn noensinne. Det står skrevet om å vareta det Gud vil ha varetatt. Og det å vareta den kostbare skatt, barna, slik som Gud vil de skal varetas, det er en veldig oppgave for enhver bror og søster. Og Brunstad vil nok bli en stadig viktigere faktor i denne kampen, ettersom nattmørket i verden tiltar.

På et av møtene talte broder Bratlie til barna ut i fra bildet om vinstokken og grenene. De som dyrker vindruer, må hver sår beskjære grenene ganske meget, og de kvister som står igjen, blir bundet fast til strenger som er strukket ut langs vinrankene. Slik må også barna ved tukt bindes fast til Guds ord. At foreldrene tukter i kjærlighet, kan barna bare være glad for, for ellers ville de vokse vilt og ikke få noe ut av sitt liv.

«Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale.» 5. Mos. 28, 13. Dette ble også lagt på barnas hjerter, i den betydning at de ikke måtte være bundet av hva andre barn gjør og sier. Vil man absolutt ha det andre har, kjøpe det de andre kjøper, gjøre alt det en ser andre barn gjør, være med på alt det de andre, f. eks. de andre barn på skolen, får være med på, da blir man jo en hale som bare dilter etter de andre. Ved å gjøre Guds vilje, blir man hode. Den som gjør hva Gud vil, selv om alle andre gjør det motsatte, en slik gutt og pike er hode og ikke hale.

Praktisk talt alle barna vidnet og ba på stevnet. Og virkningene av stevnet, både de skjulte og åpenbare, vil ikke utebli.

Det var også, som vanlig under barnestevnene, avsett tid til lek og badning, og det var under dette og i det hele tatt lett å ha med barna å gjøre.

Ungdomsstevnet.

Dette stevne var også rikt velsignet. Det var en herlig ungdomsflokk samlet. Flere av de unge fra Tyskland og noen hollendere, som var på hovedstevnet, ble også over til ungdomsstevnet.

Her skal gjengis noe av alt det velsignede vi fikk høre under stevnet:

1. Joh. 2, 15—17. Vår tid er sunket ned i materialisme. Det er nødvendig å stå tidsånden hårdt imot. Det er i dag vanlig å kjøpe og kjøpe, stadig nye ting, før det gamle er utslitt, og også ting man strengt tatt ikke har behov for. 1. Tim. 2, 2. «. . . i all gudsfrykt . . .» Kjøp og anskaffelse av nytt må skje i all gudsfrykt. Man elsker ikke Gud når man kjøper etter sine lyster. Det er Guds vilje at kvinnene skal kle seg i tukt og ære. Og det står om å oppløfte hellige hender. Det er hender som gjør rettferdighet. — 1. Tim. 6, 6—11. Er ikke vi fornøyd når vi har føde og klær, er Gud ikke fornøyd med oss.

1. Joh. 2, 15. «Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» Skal man være disippel, må man oppgi alt. Man kan fornekte seg mange ting uten å ha oppgitt det man fornekter seg. Hva man har oppgitt, det har man sluttet å tenke på.

Den nye pakts lover og bud er like herlige som Gud selv. Vil vi nærmere Gud, må vi dypere inn i budene. 1. Tim. 1, 5. Budet har et endemål, som vi er kalt til å nå. — Når en leser i Skriften, så skal en ikke bare merke seg den sannhet man leser om, men legge merke til målestokken, styrken og vekten i uttrykkene. Ellers får man en altfor dårlig forståelse av hva det gjelder. F. eks.: Elske Gud av alt sitt hjerte. Hvor megen plass blir det da til annet? Ingen. Eller: Være rede i tide og utide. Når skal man da ikke være rede?

De fleste aner ikke hvor kolossalt meget det skal til for å nå frem til budets endemål. 1. Tim. 6, 11. Fly! Jag! — Broder Aslaksen ga oss her en enkel anskuelsesundervisning om hva det vil si å jage. En slik demonstrasjon kan jo virke noe humoristisk, men vi ble — med rette — lagt kraftig på hjertet at det var alvor. For hvorfor skulle Paulus formane Timoteus til å jage, hvis det ikke var nødvendig? Det betyr kort og godt at jager en ikke, når en ikke frem til budets endemål.

Ja, dette var noe av det som kom frem på stevnet, og måtte formaningene gå oss alle til hjertet, og Gud, som gir kraft nok og nåde, skal føre oss til budets endemål. Gud mener hva han sier. Det gjør også hans profeter.

Stevnet fortsatte med brødremøter, og det var en hel skare unge brødre som overvar disse og fikk lys og hjelp til liv og tjeneste.