Såre nidkjær

Såre nidkjær.

«Og Herren svarte engelen som talte med meg, gode og trøstefulle ord. Og engelen som talte med meg, sa til meg. Rop ut disse ord: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg er såre nidkjær for Jerusalem og Sion.» Sak. 1, 13—14.

Herren heter Nidkjær, 2. Mos. 34, 14, og alle hans virkelige sønner og døtre bærer det samme navn med rette. De hellige i den gamle pakt forenet seg med Gud i nidkjærheten for Jerusalem og Sion. «Glemmer jeg deg, Jerusalem, da glemme meg min høyre hånd! Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede!» Sal. 137, 5—6. Pinehas fikk et evig prestedømme fordi han var nidkjær. 4. Mos. 25, 13. «Følg med meg og se hvor nidkjær jeg er for Herren» sa Jehu. 2. Kong. 10, 16.

Alle sanne Jesu etterfølgere kan si det samme: «Følg med meg og se hvor nidkjær jeg er for Herren!» Om var forløper, Jesus, står det: «For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg.» Sal. 69, 10. «For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet,» sier Paulus i 2. Kor. 11, 2.

En må se en sak overmåte stor og verdifull om man skal bli såre nidkjær for den. Paulus aktet alt i verden for tap og skarn, da han fikk se den herlighet han kunne vinne i Kristus Jesus. Kristus og menigheten var hele hans livs interesse. Han hadde fått opplyste og salvede øyne, så han forsto hvilke verdier som sto på spill for seg selv og andre. Han var grepet av Kristus og så alltid noe stort og herlig foran seg som han jaget etter for å rive det til seg. Han ba også inntrengende for de andre at de måtte få hjertets opplyste øyne, så de kunne se og forstå hva de egentlig var kalt til. Ef. 1, 18.

Ja, nu gjelder det å forstå hva vi er kalt til, og så gå inn i det med stor nidkjærhet. Vi er omgitt av alle slags onde åndsmakter som vil binde og hindre oss. Sløvhets og vanmaktsånder vil gripe tak i oss. Dersom vi ikke våker og kjemper med tilstrekkelig nidkjærhet, så kjenner vi oss snart hjemme i denne verden og attrår de jordiske ting. Vi ser da ikke synden så alvorlig som den egentlig er og tar det ikke så nøye med litt bitterhet, utakknemlighet, det å ha litt i mot noen o.s.v. Det er bedre å rive øyet ut og hugge hånden av enn å synde, sa Jesus. Han så klart!

Kristus og menighetens beredelse for hans komme må være hele vår interesse. Der må vi sette inn evner, krefter, tid og alt hva vi eier. Uten nidkjærhet får vi ikke del i den visdom som skal styre i all evighet.

Det var i sannhet gode og trøstefulle ord som ble ropt ut fra Herren at han er såre nidkjær for Jerusalem og Sion. Han er såre nidkjær for deg og meg for å komme oss til hjelp under alle slags situasjoner, såsant vi er av de helhjertede på Sion. Han sørger for at ikke en fristelse blir for stor for oss, og han gir oss alt som tjener til liv og gudsfrykt.

Herren har aldri tålt synd og urenhet i forbindelse med Sion og Jerusalem. All synd er blitt hårdt straffet, men så har han heller ikke spart på sin overflod av velsignelse og herlighet som belønning for gudsfrykt og troskap.

Er Gud såre nidkjær for det jordiske Jerusalem, så er han det enn mere for det åndelige Jerusalem, den levende Guds menighet.

Nattmørket trenger seg frem med fart over jorden, og den tid da ingen kan arbeide, er kommet over største delen av verden. Den tiden vi har igjen, er kort, og bruden beredes i hast til Kristi komme. Han renser seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. Tit. 2, 14.

Er vi med i denne skare som er renset og nidkjær til alle slags gode gjerninger? Er vi brennende nidkjære for alt som har med det åndelige Sion og Jerusalem å gjøre? Er det glød og varme i våre ord, når vi taler om vårt himmelske kall?

De fleste taler med glød og varme om noe ganske annet. De er nidkjære til å forsvare sin egen ære, til å tjene penger for å kjøpe alt hva de selv har lyst til. Taler man med slike om herligheten ved å fornekte seg selv og om å lide urett med glede, så er de gjerne langt vekk fra å se noe herlig i dette.

Men elsker vi Kristus høyere enn våre lyster, så står det om kjærligheten at den er sterk som døden, og dens nidkjærhet er hård som dødsriket. Den gir ikke i bløtaktighet etter en millimeter for synd i noen retning. Den elsker hva Gud elsker og hater hva Gud hater og skal alltid bo der hvor Gud bor.

I de syv menigheter i Åpenbaringen lette Herren etter den rette kjærlighetens varme og nidkjærhet, men det var ikke så mye å finne av denne. Han fant svakhet og ettergivenhet både i liv og tjeneste. «Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.» Åp. 3, 16.

Menighetsengelen i Laodikea var altså i Kristi legeme, men kunne ikke forbli der i en lunken tilstand. Er vi i Kristus og ikke ser noe mere herlig der enn at vi blir lunkne og utadvendte, så er vi heller ikke verdige til å være der.

Dagen nærmer seg, derfor skal vi enn mere oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Hebr. 10, 24—25. La oss prøve oss om vi alltid er i den første kjærlighets glød som bruden har til sin himmelske brudgom: «Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm, for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet, dens glød er som ildens glød, en Herrens lue.» Høys. 8, 6.

Hvordan går det da med allslags storaktighet og avguderi på høydene? med det å bli fornærmet og tape motet? Hvordan skulle vi da kunne tillate den minste synd å ha makt i vårt liv, når vi vet at enhver synd skiller oss fra Kristus?

Nei, da blir det seier, vekst og fremgang, og vi har samfunn med Faderen, Sønnen og med hverandre i lyset. Vi kan med glede vente på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og var frelser Jesu Kristi herlighet. Tit. 2, 13.