I troens fulle visshet

I troens fulle visshet.

Veien gjennom forhenget blir kort beskrevet i Hebr. 10, 19 og følgende. Der vises en vei som går gjennom kjødet, og som vi må gå på i troens fulle visshet. Denne veien går gjennom Jesu kjød, og det er i hans blod vi har frimodighet til å gå på den.

Det fører en vei til Jesus også. Faderens dragelse til Sønnen. Han kaller og drar på menneskene fra solens oppgang og til dens nedgang ved sykdom, trengsler og på mange slags vis. Ved sin Ånd overbeviser han menneskene om synd, rettferdighet og dom forat de skal komme til Kristus i sin nød og få syndenes forlatelse.

Men på den nye og levende vei som Jesus banet og som nu går igjennom vårt kjød, kommer vi ikke ett skritt frem, før det gamle vesen med alle dets gjerninger er avlagt og en for evig og alltid har tatt avstand fra det. På den vei må en trede frem med sanndru hjerte og i tro ens fulle visshet.

Her må en hustru ha troens fulle visshet for at hun skal kunne underordne seg sin mann i alle ting, nesten visshet, hjelper ikke. Det er Jesu egne fotspor en skal sette sine føtter i, og det må være i den samme ånd og i den samme tro og hengivenhet som han. Mannen må ha troens fulle visshet for at han aldri mere skal være bitter. En slik innstilling og en slik beslutning er betingelsen for å trede frem på den nye og levende vei.

En kan spørre: går det virkelig an å få en slik troens visshet? og hva slags «troende» er en uten den?

Den visshet en får i sitt trosliv står i nøye forhold til det personlige offer en bringer. Jesus gav seg selv som et Gud velbehagelig offer og underkastet seg fullkomment Guds vilje i alle ting. Derfor hadde han en ubegrenset visshet, hvile og fred, og gikk av den grunn alltid seirende gjennom alle Satans anslag.

Ved å hengi seg til Jesu død, likesom Jesus hengav seg til fullkommen lydighet under sin Fader, er det at troens fulle visshet kommer inn i ens hjerte. Når Abraham bragte offeret, var det at han ble antatt av Gud på en særskilt måte, og rikelig velsignet. Ingen i den nye pakt som ofrer sin Isak, kan unngå å bli mektig velsignet av Gud. Og velsignelsen består i at en får lov til å trede frem i troens fulle visshet. Når Jesus bar frem skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge. Es. 53, 10. Når vi bringer vårt liv som et hvetekorn inn i Kristi død, kommer troens visshet om at vi er ferdig med synden.

Lot var ikke preget av den samme troens hvile og ubekymrethet som Abraham, og vi hører heller ikke om ham at han har ofret det kjæreste han eide. Det er et nøye og lovmessig forhold mellom det en ofrer til Gud, og det en mottar fra ham.

Har en ikke troens fulle visshet, så reduseres ens tro forferdelig meget. En troende med den «tro» at jeg blir nok bitter en gang til, og jeg blir nok snart sint igjen, tror igrunn ikke på mere enn det han selv klarer å prestere. Det har ikke noe med Jesu Kristi tro å gjøre, den tro som engang er overgitt de hellige og som vi formanes til å stride for. Judas, v. 3.

Måtte Jesus, når han nu snart kommer, finne denne høyhellige tro i våre hjerter.