Guds velsignelse og Guds opptuktelse

Guds velsignelse og Guds opptuktelse.

«Dersom du nu hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden. Og alle disse velsignelser skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst.» 5. Mos. 28.

Leser vi videre i dette kapittel, er det veldige velsignelser Gud lover dem som holder hans bud. Men vi ser at alt det som blir lovt, er jordisk herlighet. Det var i den gamle pakt under bokstavens tjeneste. Men den herlighet er som intet å regne mot den herlighet som fremkommer ved Åndens tjeneste. Den første herlighet, som er jordisk, forsvinner, men den andre blir til evig tid. 2. Kor. 3, 7—12.

Det viser seg at de aller fleste kristne i dag ikke gjør noen forskjell på disse to tjenester og herligheter. Og vi hører, når de skal fremføre bevis for at Gud er med dem, da nevner de den jordiske herlighet Gud har velsignet dem med, og da særlig helbredelse av legemet. De har ikke sans for noe annet.

Vi ser tydelig denne forskjell når vi leser om den rike yngling. Matt. 19, 16—22. Han hadde holdt alle budene og hadde oppnådd Guds løfter. Han var blitt meget rik. Men da Jesus ville føre ham til det fullkomne, til skatten i himmelen som blir evig, da hadde han ikke sinnelag til det. Skatten i himmelen måtte koste ham skatten på jorden.

Paulus var også blitt rik på mange måter og hadde fått et stort navn i sin samtid, men da han ble tilbudt skatten i himmelen, skriver han: «Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap.» Fil. 3, 7—8. Og i motsetning til å rose seg av at Gud var med ham fordi han fikk jordisk velsignelse, så skriver han: «- - - og vi roser oss av håp om Guds herlighet, ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet.» Rom. 5, 2—5.

Her ser vi den himmelske herlighet. Det er tålmodighet, eller m.a.o. Åndens frukter eller Kristi dyder. Gal. 5, 22. Dem er vi utvalgte til å forkynne. 1. Pet. 2, 9. Den herligheten forsvinner ikke.

For å få den herligheten, må det gjøres noe med min person. Jeg må omskapes — bli født på ny — og som barn få del i tukten. Dette var noe helt nytt for Nikodemus. Han forsto ikke det å bli født av Ånden og kunne heller ikke se Guds rike — den himmelske skatt. Han kjente bare til syndenes forlatelse ved dyreofringene, og forble et naturlig menneske som traktet etter jordisk herlighet.

Slik er det også med de aller fleste kristne i dag. Forskjellen er bare den at de tror på syndenes forlatelse ved Jesu offer i stedet for ved dyreofrene. Men de forblir de samme menneskene, som ved budet holder seg borte fra de grove laster og trakter etter jordisk rikdom og herlighet. De kjenner ikke til Peters budskap: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er lægt.» 1. Pet. 2, 24.

Skal det bli noe nytt, må det gamle dø. Da kan det bli et oppstandelsesliv. Man hører tale om Jesu død for oss, men svært lite om vår død med ham. Jordisk herlighet kan man få uten å ha seier over synd. Vi ser også de ufrelste har jordisk herlighet etter det ord at han lar det regne over rettferdige og urettferdige. Matt. 5, 45. Men himmelsk herlighet kan man ikke få uten å få seier over synd, og da må man lide og dø med Kristus. «Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1.

Bare ved å oppgi alt kan man bli født på ny. Da blir man ekte sønn og får del i tukten. Den synes, mens den står på, ikke å være til gagn. Den kjennes ut som hudstrykning. Derfor må vi leve i tro. Jordisk herlighet er ikke bevis for at vi er ekte sønner, men tukten er et bevis på det. Han tukter oss for at vi skal få del i hans hellighet, og det gir oss rettferdighets salige frukt. Det er himmelsk herlighet som varer ved. Hebr. 12, 5—14.

Uten tukt er vi uekte sønner. Ved tukten blir vi likedannet med hans Sønns billede, og i den forbindelse står det at alle ting tjener oss til det gode. Rom. 8, 28—29. Tukten kommer i form av trengsler og fristelser som blir betegnet med ild. Det må til for å omdanne oss, og de som lar seg drive av Ånden, de er Guds barn. Rom. 8, 14. Derfor kunne Paulus rose seg av sine trengsler. Da ble det anledning til å dø bort fra sin utålmodige menneskenatur og få guddommelig natur — hans hellighet — tålmodighet. «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser, da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet.» Jak. 1, 2—5. Tålmodighet må være en veldig herlighet å få.

«Derover fryder I eder, om I enn nu — når så skal være — har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, forat eders prøvede tro — — —.» 1. Pet. 1, 6—7.

«I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig, men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.» 1. Pet. 4, 12—13.

Dette er Åndens arbeide med oss og troens vei for Guds barn til å bli arvinger og Kristi medarvinger. Rom. 8, 17. Åndens opptuktelse er derfor den aller største velsignelse vi kan få.