Rotfestet.
Så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde der er. Ef. 3, 18.
Det er få mennesker som er rotfestet og grunnfestet i guddommelig kjærlighet, så de i den kan trenge inn i dybdene i Gud. Det ligger så nære til å ta det på en følelsesmessig måte, så den menneskelige kjærlighet blir den rådende.
Om Jesus vet vi, at han var i den guddommelige kjærlighet fra han trådte inn i verden og sa: Her er jeg Gud, for å gjøre din vilje og til han på korset utåndet med de ord: Fader, i dine hender overgir jeg min ånd. Paulus var også rotfestet i Guds kjærlighet. Han vidner om dette i Rom. 8, 38—39, med så kraftige og sterke ord og så dype og drøye uttrykk, at bare en guddommelig kjærlighet kan greie det.
Men hvorledes er det når vi ser oss om? Har Jesus og har Paulus mange etterfølgere? Det kan hende det er nok bare å irettesette barna til en bror eller en søster, så bruser en opp og det onde kommer frem. Et sårende ord kan gjøre en frimodig sjel motløs, kanskje i dagevis. Men vi ser også utslag av Kristi brennende kjærlighet iblant oss. Mennesker som har oppgitt alt og som streber etter å leve for andre. Det er noen få til enhver tid som finner den trange vei, og vandrer på den. Slike mennesker er i sin ferd lik mektige isfjell som flyter stille og majestetisk over et opprørt og stormfullt hav. Er det synlig ti meter over havflaten, så har det ca. ti ganger så mange meter under havflaten. Ingen bølge bryter det istykker, og ingen storm får det til å synke. Det er deres lønn som er rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Men den som ikke er rotfestet, er lik et høyt og vakkert tre med en stor og omfangsrik krone, men med en grunn rot, når stormværet kommer, blåser det overende og blir liggende.
Troende mennesker fatter ofte lite av det innhold og de dybder som er i Kristi verk. De er for grunne og overfladiske i sitt kristenliv. Betingelsen for å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde der er, er å være rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, skyte så dype røtter at ingen storm kan rive en overende. Det tre som blåser overende i det hårde vær, er lik den som gir opp, som har mistet troen på at det går an å bli stående for Menneskesønnen. Luk. 21, 36.
Derfor er det så om å gjøre å ikke forsømme de anledninger som gis til å få bedre feste for sine røtter. Det er så lett å slå seg tilro etter oppnådde erfaringer og velsignelser på troens vei, men å komme litt lenger frem, ett skritt lenger inn i landet så en tiltar i innhold og tyngde, det skal det hunger, trang og fattigdom i ånden til.
Det er etterat en er blitt skikkelig rotfestet at en sammen med de hellige kan få fatte de dypere ting i Gud. Det er to ting som alltid har preget hellige mennesker, de har utskilt seg ifra alt verdslig vesen, og de har en inderlig trang etter mere av Gud. Hellige mennesker har det som vi synger i Herrens Veier: «Gi en større hunger, gi en større tørst! Må jeg til hver stund Guds rike søke først.» — og: «En nagende trang er det stedse, En lengsel så tærende sterk, å tekkes deg Herre og Mester, utdypelse mer av ditt verk.»
Når en ungdom blir frelst og så av egen lyst og trang leser igjennom Bibelen, da vidner det om en trang etter å skue de underfulle ting i Guds lov. Sal. 119, 18. Det vidner også om at røttene er iferd med å søke de rette ernæringskilder. Men er en mere opptatt med det synlige enn det usynlige, og er samfunnet og det å grunde på Guds ord mere en plikt enn en inderlig lengsel, da må en forstå at en er langt vekk fra å være rotfestet og grunnfestet i Kristi kjærlighet.
En nagende trang og en tærende lengsel etter mer å utdype Kristi verk, det er brudens måte å ha det på. Hvor sårt blir det ikke når det merkes liten trang etter det himmelske, men en levende lyst og interesse for det jordiske.
Etter tiden burde I være lærere. Hebr. 5, 12. En er ikke lærer første dagen. Det tar tid å bli rotfestet, og det tar tid før en bærer frukt, men nu var denne tid etter Guds rimelige målestokk utløpet. Menigheten trenger gudfryktige mennesker som kan lære bort om veien. Hebreermenigheten manglet det. De hadde hørt Guds velsignede ord, men de hadde unnlatt å sørge for sitt indre livs røtter, så de fikk feste og vekst i Guds kjærlighet.
De største og dyrebareste frukter av å være rotfestet i Guds kjærlighet, er å få skue inn i dybdene i Jesu frelsesverk. Den sjel for hvem dette åpenbares kan lære bort om veien. Jesus har gått hele veien og kan lære bort om hele veien. Vi kan bare lære bort det vi selv har gått og kjenner av veien. Hvis en sier at veien gjennom kjødet er 100 mil, og en bare har gått 5 mil, så kan en lære bort med iver og glød om de 5 mil, men utenfor der er en ikke kjent. Hvis ikke disse 5 mil etter års forløp øker, da er det noe iveien med ens rotfestelse, fatteevne og hengivelse i Kristi kjærlighet.
En ivrig sjel behøver ikke så svært lang tid på å nå til 5 mil, men å komme videre, beror på en fortsatt nød og trang. Da kommer det an på hvorledes det lys og den kunnskap en har, blir omsatt etter frihetens lov. En kan ha god samvittighet selv om en skuer lite inn i frihetens fullkomne lov, fordi ens trang er ikke større. Ens røtter er ikke dypt nok i kjærligheten, så det skapes den rette iver og nød.
Paulus utbryter etterat han i Rom. kap. 11 har beskrevet noe av Guds storhet: «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud.» Det er denne Guds uendelige storhet han vil menigheten skal forstå bredden, lengden, dybden og høyden i.
Må forutsetningen til å oppnå en så stor velsignelse, bli mange tildel.