Dyret og TV

april 1961

Dyret og TV.

«Og det forfører dem som bor på jorden, for de tegns skyld som er det gitt å gjøre for dyrets øyne, idet det sier til dem som bor på jorden, at de skal gjøre et billede til det dyr som fikk såret av sverdet og ble i live. Og det fikk makt til å gi dyrets billede livsånde, så at dyrets billede endog kunne tale, og gjøre så at alle de som ikke ville tilbede dyrets billede, skulle drepes.» Åp. 13, 11—17.

Når vi leste dette for endel år siden, virket det så underlig at et billede skulle kunne tale. I dag er det helt naturlig. Ingen reagerer mer på det.

Når det tales om dyr, er det lett å forstå at det tales om en politisk herskermakt. Åp. 17, 11—17. Et dyr har bare omsorg for sitt legeme. Når det har mat, hus og varme, da trives dyret. De politiske partier har også bare program som gjelder legemet. Det er høyere levestandard. Det hele er en strid for legemet og om makten, akkurat som dyrene. Det har vært mange dyr som har hatt makten i tidens løp, og det har vært forskjellige dyr. Daniel så flere av dem, og han sier: «For deres levetid var fastsatt til tid og stund.» Dan. 7, 12.

Det er altså ikke dem som skal ha makten evindelig. Daniel så en som lignet en menneskesønn. K. 7, 13—14. Han skal ha makten evindelig. Jesus svarte djevelen: «Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.» Luk. 4, 4.

Når menneskene forkaster Guds ord, da blir de dyr, og vi ser at omtrent alle er mer eller mindre dyr. Strevet for kroppen opptar hele deres tankeliv, og de har ikke tid hverken til å lese i Bibelen eller be til Gud. Jesus derimot sa: Et legeme laget du for meg, «se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» Hebr. 10, 5—7.

Han er Menneskesønnen. Men han er ikke alene. Han har også et legeme på jorden i dag. Det er menigheten, og den oppbygges ved Guds ord.

Ef. 4, 11—16. Kol. 3, 16—17. Her har vi alle, og særlig foreldre, et veldig ansvar og en stor oppgave. Det gjelder å bygge sitt hjem opp ved Guds ord, slik at barna blir lemmer på Kristi legeme og ikke blir til en dyrekropp. Vi kan ikke gjøre noe større enn å bygge Kristi legeme. Er ikke interessen for Guds ord og bønn levende i våre omgivelser, faller det hele ned på dyrestadiet, og med det kommer all elendighet.

«Mens jeg så på dette, ble dyret drept for de store ords skyld som hornet talte, og dets kropp ble tilintetgjort og kastet i ilden for å brennes.» Dan. 7, 11. Det oppstår slike dyr — politiske ledere — med en veldig ånd som griper menneskene. Slike ledere kan få veldige folkemasser med — deres kropp blir stor. Ved å gi seg med ser menneskene muligheter til jordisk rikdom, ære og makt. Men vi leser i Daniel at den ikke blir langvarig.

Slik makt som det dyret i Åp. 13 får, har intet dyr før hatt, men så har heller intet dyr før hatt slike hjelpemidler. Det var da dyret fikk et billede, og at det billedet kunne tale, som riktig satte fart i det, og gjorde at dyret fikk slik makt.

Det er den politiske makt i landet som bestemmer radio- og TV-programmene. De forsøker da å gi noe for enhver smak, fra religion til de aller dårligste dyreinstinkter. Alt sammen er farvet og gjennomsyret av det herskende dyrs politikk.

Alle retninger streber etter å fange barnas og ungdommens interesse. De leser ikke så meget aviser og deltar ikke så meget i politikken, men ved radio kommer dyret inn i de mest avsidesliggende hus og hytter. Den hører man på tog, busser og badestrender. Her er program for barn, ungdom, voksne og gamle. Det er noe for enhver smak, men alt er syret og farvet av det herskende dyr.

Hele folket kan man si, får stort sett sin næring fra radioen. Men likevel, forstår vi nu, er radio som lite å regne mot TV. Når radioen står på, kan man jo også arbeide ved siden av, og man kan bli så vant til den radioen at man ofte ikke hører hva det blir sagt. Men TV krever hele mennesket. Gjennom billedene og det de taler, får dyret hele menneskets interesse. Man kan ikke gjøre meget ved siden av det. Når vi ser TV, da kan vi lett forstå hvorledes dyret kan få slik makt over «alle, små og store, rike og fattige, frie og træler» som det står i Åp. 13, 16—17.

Det står om de to vidner at deres lik skal ligge på gaten.

«Og noen blant folkene og stammene og tungene og ættene skal se deres lik i tre dager og en halv, og ikke tillate at deres lik blir lagt i grav — — —. Og etter de tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem.» Åp. 11, 7—12.

For bare femti år siden ville man ha sagt: Hvordan skal ætter og tunger og forskjellige stammer kunne se dem? Jorden er jo rund. I dag vet et barn at det ikke er noen vanskelighet. Dyret gleder seg slik over deres død at de kommer inn i TV-programmet, men aldri vil vel noe TV-program gi sine tilskuere større forskrekkelse.

Det er vanskelig for de troende på grunn av det jordiske press å få en stille tid i hjemmet til å tale om Guds ord og til å be, men å få en stille tid til å høre barnetimen i radio, er ikke vanskelig, og tenk da over den tiden som skal til for å se TV!

Tenk over for en dør man lukker opp for verden og dyret, når man får radio, og da i særlig grad TV. Mange religiøse setter sin ære i å ha dette, og samtidig sørger de over at deres barn går ut i verden og synden. Slik har høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn, også fått makt over dem. Ef. 2, 2.