Veien

Veien.

Når man skriver et stykke eller en bok, da setter man en overskrift, og i denne overskrift er hele stykkets eller bokens innhold uttrykt. Overskriften uttrykker hva det dreier seg om.

Når vi skal uttrykke innholdet i Jesu evangelium i all korthet, kunne man gjøre det med mange forskjellige ord. Da er det særlig interessant å se med hvilket ord de uttrykte det i den første tid. Vi ser da at det var alminnelig å uttrykke det med en «vei».

«Hun fulgte etter Paulus og oss og ropte: Disse mennesker er den høyeste Guds tjenere, som forkynner eder frelsens vei.» Ap. gj. 16, 17.

Denne kvinne hadde en spådomsånd. Denne ånd visste sannheten og uttrykte det med: frelsens vei. Og da de skulle uttrykke hva Apollos var opplært i, står det: «i Herrens vei». K. 18, 25.

«Men da noen forherdet seg og ikke ville tro, og talte ille om Guds vei så mengden hørte på det, da brøt han lag med dem.» K. 19, 9. «Men ved denne tid ble det et ikke lite oppstyr om Guds vei.» V. 23. «Jeg forfulgte Guds vei til døden.» K. 22, 4. «Men det vedgår jeg for deg at etter den Guds vei som de kaller en sekt — lære.» K. 24, 14. «Men Feliks utsatte saken, da han hadde nøyere kjennskap til Guds vei.» V. 22.

Å uttrykke budskapet med en vei til frelse er treffende. I den gamle pakt var det egentlig ingen vei. De ofret og syndet og ofret og syndet og kom ingen vei. Hebr. 10, 1—4. Det Jesus gjorde, uttrykt med to-tre ord, er at han innvidde en vei.

«Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød.» Hebr. 10, 19—20.

Jesus selv sa at den vei som fører til livet, er smal. De troende i alminnelighet tenker ikke på en vei, men på opplevelser, velsignelse og forsoning. Derfor er det ingen utvikling, fremgang eller vekst. Og om de skal avlegge vidnesbyrd, vidner de om sine opplevelser, hvor herlig det var den gang og den gang.

Hvor stor betydning det er at Jesus har innvidd en vei, kan vi få et lite inntrykk av om vi tenker oss å være midt inne i en urskog og ikke vet noen vei ut. Er det flere sammen, er det alltid strid om retningen de skal gå. Slik er det alltid strid i de religiøse partier om lære og om arbeidsmetoden og hvem som skal være leder.

Men er det en av dem i urskogen som finner en vei, da roper han det ut, og alle får håp. Da er det slutt på tvil og spetakkel, da er det også slutt på striden om hvem som skal være leder. Når de begynner å gå på veien, ser de med en gang hvem som er leder.

Paulus sier: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Rom. 7, 18.

Vårt kjød er altså en veldig urskog, og Paulus skriver: «For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden.» V. 5. Få mennesker har funnet veien ut av denne urskogen, og Jakob spør om de ikke vet hvor all ufreden og striden kommer fra, og han sier: «Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer?» Jak. 4, 1—3.

Ja, hvorledes har ikke de kristne strevet og forsøkt i alle år for å komme ut av denne urskog av lyster, splid og spetakkel. De har lest Jesu bønn om at alle som tror på ham, skal være ett likesom han og Faderen var ett, og det er talt meget om enhet og forsøkt med allianse og toleranse, men det er ikke blitt bedre.

Israel fikk loven som en hjelp i denne urskogen. Det ble for dem en veldig hjelp til å holde de ville dyr på avstand — til å bremse på synden. Den kunne straffe synden når den kom frem i gjerning, men de kunne ikke ved loven komme til hvile. Loven var maktesløs ved kjødet.

Men det som var umulig for loven, «det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» Rom. 8, 3.

Da først fikk menneskene en virkelig hjelp i urskogen. Gud ledet sin Sønn ut av urskogen, og han var lydig. Så når det står skrevet om hva Jesus lærte i sitt kjøds dager, da står det: «Og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led.» Hebr. 5, 7—9.

De troende venter i alminnelighet på en velsignelse — noe underlig som skal komme over dem — så de kan komme ut av denne urskogen. De venter på en bortrykkelse likesom Filip opplevde. Ap. gj. 8, 39.

Nei, vi må gå veien slik som Jesus sa: Hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg selv, og væpne oss med den samme tanke, «at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1—2. Jesus har ikke gått veien for oss, men han har innvidd den for oss. Jesus ofret seg selv i kraft av en evig ånd. Med den samme Ånd ble de 120 på salen døpt, og vi blir døpt med den samme Ånd til å være Kristi legeme. 1. Kor. 12, 13. Ved denne Ånd kan vi døde legemets gjerninger. Døde dem. «Korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer.» Da blir det hvile. Dette kalles for Jesu død, som vi alltid bærer med oss i legemet. Den døden gjør ende på synden i kjødet — dyrene i urskogen — og Kristi dyder blir åpenbart i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10.

Da har vi funnet veien ut av urskogen, og de første kristne var så begeistret over den nye og levende vei og talte så meget om den at budskapet ble uttrykt bare med disse ord: «Herrens vei», «frelsens vei», eller «Guds vei». På denne vei må man ledes ved Ånden. Det går ikke uten lydighet.

Det er virkelig et kongelig liv, med et dødelig kjød hvori der ikke bor noe godt, og så leve Jesu liv midt iblant ugudelige mennesker. Slik gjorde Jesus, og han har gitt oss dette løfte: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Åp. 3, 21.