Ingen skikkelse!

Ingen skikkelse!

«Og Herren talte til eder midt ut av ilden. I hørte lyden av ordene, men noen skikkelse ble I ikke var, I hørte bare lyden.»

«Så ta eder nu vel i vare, så sant I har eders liv kjært — for I så ingen skikkelse den dag Herren talte til eder på Horeb midt ut av ilden —.» 5. Mos. 4, 12—15.

Her er det i første hånd tenkt på utskårne billeder — avgudsbilleder — slik som det var skikk og bruk blant hedningene. Men det står om Jesus i en annen betydning: «Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord, han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.» Es. 53, 2.

I denne betydning var Jesus en fullstendig motsetning til fariseerne. Det står om dem: «Men de gjør alle sine gjerninger for å sees av menneskene, for de gjør sine minnesedler brede og sine dusker store, og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene og få hilsninger på torvene og kalles rabbi av menneskene.» Matt. 23, 5—7.

I lys av dette kan vi også i dag se hvorledes de religiøse masser forsøker å lage seg en skikkelse — få til et utseende som menneskene kan ha lyst til, stikk imot Jesu ånd og vesen, og helt i stil med fariseernes ånd og vesen, alt ettersom de har makt og midler til.

Vi kan bare se på de katolske og lutherske kirker og andre kirker og lokaler hvorledes de legger ned millioner for å få det til å bli en skikkelse og et utseende som folk kan ha lyst til.

Fariseerne ville gjerne ha de øverste seter og kalles rabbi. Slik ser vi hvorledes de religiøse ledere lager og utsmykker plattformer og talerstoler for å komme høyt, og de vil gjerne kalles for prester, biskopper, pastorer, eldstebrødre, osv., alt ettersom de har makt og midler og evner til å komme til. Og dertil kommer alt slags arrangement, alt for at det hele må få en skikkelse og et utseende så menneskene kan få lyst til det.

Alt dette er avgudsdyrkelse, og i denne avgudsdyrkelsen mister de Guds røst og Jesu stemme — hyrderøsten. Vi leser hvorledes Moses legger vekt på det at de bare hørte lyden av ordene og ikke så noen skikkelse. Slik profeterte også Esaias om Johannes, og han sa selv: «Jeg er en røst av en som roper i ørkenen.» — Joh. 1, 23. Og Jesus sa: «Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» Joh. 10, 27.

Man forsøker i dag å lage vekkelser og samle folk til Jesus ved arrangement og ved å gjøre gudsdyrkelsen så tiltrekkende i det ytre som mulig. Man hører slike uttrykk: «Vi har en herlig frelser, og vi må ha et vakkert lokale.» «Jeg har en stor frelser derfor bruker jeg en stor bibel.» Det blir slike som går under navn «Predikantbibel». «Våre kirker må vidne om at vi har en rik far,» osv., osv. I alt dette avguderi mister de hyrderøsten, og det er ikke Jesu får de samler, nei, de bygger på Babylon den store. Det er intet annet enn tilbedelse av mennesket, dets begavelse, eget verk. Når tiden kommer for Guds dom, da faller Babylon, den store, Åp. 14, 7—8, og da ropes det Halleluja i himmelen. Kap. 19, 1—3.

Apostlene derimot gikk i Jesu spor. De la seg ikke etter noen herlighet i det ytre ved tale og ferd.

«Og jeg, da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vidnesbyrd. Og jeg var hos eder i skrøpelighet og i frykt og i megen beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis.» 1. Kor. 2, 1—5.

Korintierne derimot som var kjødelige, de ble snart konger og rike, men med apostlene var det helt anderledes: «For meg tykkes at Gud har vist oss apostler frem som de ringeste, som dødsdømte, for et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker.» Kap. 4, 8—12. «- - - men det legemlige nærvær er skrøpelig, og hans tale aktes for intet.» Kap. 10, 10.

Her ser vi Kristi Ånd og vesen. Der var avguderiet utryddet, men så hadde de hyrderøsten. De hadde ikke gudfryktighets skinn, men Ånd og kraft.

Må Gud gi oss nåde til å ta alvorlig det som Moses la på Israels hjerte, da skal vi ikke bare gjennomskue den hedenske avgudsdyrkelse med tre og stenfigurer, men også vår tids religiøse avgudsdyrkelse, ikke bare fariseismen på Jesu tid, men fariseismen i var tids gudsdyrkelse. Og må Gud gi oss nåde, så ingen iblant oss har lyst til tom ære og forsøker å få noen skikkelse i broderflokken, så vi egger hverandre, men at vår tjeneste i menigheten må være som en Åndens røst. Gal. 5, 26. Da skal vi samle Jesu får, de som kan høre røsten. Det er de hundre og fire og firti tusen som er med Lammet på Sions berg når Babylon, den store faller. Åp. 14, 1.