Kristelig fullkommenhet, fullkommenhet - fullendelse

Kristelig fullkommenhet.
Fullkommenhet — fullendelse.

Hva dette tema angår, da mangler nesten alle troende lys. Det er for dem, dessverre, mørklagt, eller de seiler i tåke. —

At Skriften med all tydelighet taler om at vi i denne verden skal bli, og forbli, fullkomne, det kan ikke med noen som helst rimelighet motsies! —

Det store spørsmål blir da kun dette: Hva mener Skriften med fullkommen? Hvori består denne fullkommenhet?

Det første svar finner vi i Hebr. 9, 9, nemlig uttrykket: «fullkommen etter samvittigheten», d.v.s. etter min egen samvittighet, ikke etter andres, og dette igjen betyr etter det lys jeg hittil har fått av Gud, eller etter det lys jeg til enhver tid har. Når jeg lever etter dette, ikke overtreder dette, da er jeg fullkommen i bibelsk betydning. Og dette har ingenting med den såkalte syndefrihet å gjøre.

Å være fullkommen etter samvittigheten, er det samme som å vandre i lyset (1. Joh. 1, 7), og det samme som å vandre i Ånden, og det samme som å leve et seirende liv og å være korsfestet med Kristus, eller å ha avlagt det gamle menneske. Dette igjen betyr i praksis at man ikke faller når man blir fristet, at man ikke gjør bevisst synd, ikke gjør kjødets gjerninger (Gal. 5, 19). Og det betyr at man ikke mangler noen av Åndens frukter, eller noen av Kristi dyder.

Det betyr f. eks.: aldri vred, aldri bitter, aldri ha imot noen, aldri lyve, aldri begå noen urettferdighet i pengesaker, aldri utålmodig, aldri misfornøyd eller utakknemlig, alltid ydmyk og saktmodig osv., osv. —

Alle er kalt til denne herlige fullkommenhet. Men dessverre har ikke så mange allerede nådd den! Derfor: fullt alvor! full fart forover! løp! jag! så du snart kan nå den!!! Godt håp! godt mot! Utholdenhet!! Gi ikke for noen pris opp! Det er det verste og dummeste du kan finne på, min kjære venn!!!

La oss betrakte Fil. 3, vers 12 sammenlignet med vers 15. I enkelte oversettelser står det «fullkommen» i begge vers, og derved blir det en fullkommen selvmotsigelse, og meningsløshet. I andre oversettelser står det i vers 12: «fullendt» og i vers 15: «fullkommen». Derved blir det full harmoni, og fullkomment meningsfullt, og absolutt korrekt. I vers 12 står det da at Paulus ikke mente at han allerede var fullendt, dvs. hadde nådd alt det som for ham var mulig å nå, nemlig av forvandling og likedannelse med Kristus, eller annerledes sagt; av vekst og modenhet. Ef. 4, 13.

Og i vers 15 står det: «la oss da så mange som er fullkomne . . .» Med andre ord: Paulus og adskillige andre var allerede fullkomne (nemlig etter det lys de hadde) — men dog ikke fullendt!

Vi må altså gjøre et radikalt skille mellom disse to ting! Ellers gjør vi skade både mot oss selv og andre. De ufullkomne gjør, dessverre, kjødets gjerninger. Og disse kan man se og høre og ta på alle vegne.

De fullkomne derimot gjør ikke kjødets gjerninger, men kan på ingen måte unngå å gjøre legemets gjerninger (Rom. 8, 13), dvs. gjerninger som mitt bevisste sinn ikke har vært med på, noe jeg ikke hadde lys over, men som et større lys etterpå viser meg at dette ikke var av Gud. Fordi jeg ikke visste dette, får jeg heller ikke derved dårlig samvittighet. Tvertimot er jeg fullkommen etter samvittigheten.

Men det større lys viste meg jo tydelig at jeg ikke var fullendt. —

Det gjelder altså først å bli fullkommen, og dernest å jage etter fullendelse.

Alt lys kan vi ikke få, for «Gud bor i et lys hvortil ingen kan komme» (1. Tim. 6, 16), men vi kjenner ingen grense for hvor langt vi kan nå i å bli ham lik her i denne verden! Vi kan gå fra lys til lys i det uendelige, alle vårt livs dage, fra herlighet til herlighet, fra guddommelig kjærlighet til ennu dypere guddommelig kjærlighet, fra visdom til større fylde av visdom osv. — — — Alle når ikke like langt, som skrevet står: «den ene stjerne overgår den andre i klarhet.» — 1. Kor. 15, 41.

Gid enhver hadde dette klart og tydelig for sine øyne!